Og det oppstod en stor storm av vind, og bølgene slo inn i båten, så den nå var i ferd med å fylles. Og han var i akterenden av båten, sov på en pute; og de vekket ham og sa til ham: Mester, bryr du deg ikke om at vi går til grunne? Og han stod opp og irettesatte vinden og sa til sjøen: Ti! Vær stille! Og vinden sluttet, og det ble stor stillhet. Og han sa til dem: Hvorfor er dere så redde? Hvordan kan det være at dere ikke har tro? Og de ble forferdelig redde og sa til hverandre: Hvem er denne mannen, at også vinden og sjøen adlyder ham? Mark 4:37-41
Gjentatte ganger har jeg lest dette avsnittet og lurt på hva vi skal utlede av det. Det synes å være en fortelling som reiser flere spørsmål enn den løser. Vi liker ofte å tenke på Jesus som den relasjonelle formen for Guddommen; et slags mellomledd mellom oss og den allmektige Gud. Men her, i vårt skriftsted, er Hans væremåte nesten utenkelig i menneskelige termer. Hvordan kunne Kristus sove i en slik storm, enn si i en båt som fylles med vann? Vi kan tro at han er Herre over vind og hav, og at de må bøye seg for hans befaling, men forventer han at vi skal gjøre det samme? Ville vår medfølende Kristus forvente at vi skulle være rolige og fryktløse i slike desperate stridigheter? Er all fremvisning av frykt frukten av vår mangel på tro? Disse spørrende spørsmålene er forstyrrende, for vi ville alle håpe at vår tro på ham er sterk nok til å sikre vår frelse, likevel har erfaring lært oss at vår egen vandring gjennom livets besværlige beiter har produsert ikke mer edelt enn disiplene sitt skremte bjeff.
Hvorfor er dere så redde? Hvordan kan det være at dere ikke har tro? Spørsmålene virker nesten malplasserte når de kommer fra vår Frelser, nesten som om han ikke er så tålmodig og langmodig som vi hadde håpet. Men Kristus har lagt en definitiv forventning på sine disipler som ikke er utenfor deres rekkevidde. Kalte han dem til å irettesette stormen selv? Burde de ha vekket ham tidligere? Forventet han at de i stille tillit skulle ro videre? Skriften gir oss få svar her, men vi vet at det finnes en vedvarende lærepenge angående frykt og tro.
Stormer er en vanlig del av livet, og ingen stor nød er behagelig. Mens Paulus seilte mot Roma, opplevde de en tid …da verken sol eller stjerner var synlige i mange dager, og det var et ikke lite uvær over oss, og alt håp om at vi skulle bli berget ble fjernet – Apostlenes gjerninger 27:20. Midt i en skyet og håpløs situasjon ringer det likevel en klar og lys klokke: Det finnes en fred som kan gripes selv i de mest fryktelige omstendigheter. Paulus hadde gjennomlevd et farefylt …natt og dag var jeg i dypet – 2 Korinterbrev 11:25, men han krevde ikke at vind og sjø skulle underlegge seg hans myndighet. Snarere sier han at midt i stormen …stod denne natten hos meg en Guds engel, han som jeg hører til, og som jeg tjener, og som sa: Frykt ikke, Paulus… – Apostlenes gjerninger 27:23-24. Dette er en scene lik faren disiplene gjennomlevde (i dagens tekst), likevel ser vi et annet utfall. Paulus ble trøstet og rost, mens disiplene fikk irettesettelse.
Mens de drev omkring i fare for å gå til grunne i vannet, ropte disiplene: …Mester, bryr du deg ikke om at vi går til grunne? – Markus 4:38. Hvor naturlig det er for oss alle å skyve vår frustrasjon og skyld over på en annen. Å tenke at en apatiske person svikter sitt ansvar er svært nedslående. På samme måte …kom skipsføreren til ham [Jona] og sa til ham: Hva er det du driver med, du sovende? Stå opp, kall på din Gud! Kanskje Gud vil kjenne på oss, så vi ikke går til grunne – Jona 1:6.
Det synes å ligge et skjerpende preg i skipsførerens irettesettelse, svært lik disiplene sin reaksjon på den sovende Jesus. Kristus finner ingen glede i å la trengsel besøke oss, men det synes ikke å finnes noe annet virkelig middel for nåde hvor hans fred kan oversvømme våre sjeler. Hvis det først ikke finnes en dal, hvordan skal vi verdsette fjelltoppen? Hvis det ikke finnes torner, hvordan skal vi nyte rosen? Hvis det først ikke finnes storm, hvordan skal vi sette pris på stillheten? Paulus led den samme fortvilelsen ved å være …presset uten mål, over styrke, så vi fortvilt selv om livet – 2 Korinterbrev 1:8. Likevel bar han i sitt bryst et synlig anker for sin sjel.
For han befaler og reiser stormfull vind, som løfter opp bølgene sine. De stiger opp til himmelen, de går ned igjen til dypet; sjelen deres smelter av nød. De vakler fram og tilbake og svinser som en beruset mann og er ved sitt endelige. Da roper de til HERREN i trengselen, og han fører dem ut av deres nød. Han gjør stormen stille, så bølgene legger seg. Da blir de glade fordi det er stille, og han fører dem til deres ønskede havn – Salme 107:25-30.
Det ønskede havnestedet…
På en eller annen måte har vi omfavnet tanken om at det ønskede havnestedet for hvile er en jordisk euforisk utopi uten noen stormer. Skipsføreren som skulle føre fartøyet på vei til Roma mente at …havnen ikke var egnet for å overvintre i … idet han antok at de hadde nådd sitt mål… – Apostlenes gjerninger 27:12-13, så han satte seil ved første tegn på godkjenning fra den milde sørvinden. Men havnen Kristus fremmer er en havn som er fri fra ærslig frykt og svak tro. Dette er en fred … ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke hjertet ditt være grepet av uro, og vær ikke redd – Johannes 14:27. Denne hvilen er vår å ha bare ved å seile med Kristus og stole på at han leder oss gjennom hver storm.
De seige stormene av motgang kan oppstå uten varsel like raskt som …en stormfull vind kalt euroklidon – Apostlenes gjerninger 27:14. Disse stormfulle vinder bærer en forbløffende frimodighet til å ryste ethvert forhold. Å føle seg anspent og årvåken midt i stressende situasjoner er bare menneskelig natur. Vår sentrale medullakjertel frigjør et kraftfullt hormon kalt adrenalin i systemet, musklene blir anspente, sinnet skjerpes, slik at vi blir opphisset og klare for kamp eller flukt. Dette er ikke nødvendigvis angst, men en naturlig reaksjon. Som mennesker har vi en gudgitt evne til å resonnere midt i sterk lidenskap og press. Disiplene visste ikke hva Jesus ville gjøre. De visste bare at situasjonen var ute av kontroll. Her gjorde de sin store feil. Kristus visste hvem som hadde kontroll. Paulus visste hvem som hadde kontroll. Selv Jona visste hvorfor uværet hadde reist seg. Vår tro er dømt til å svikte når angsten eskalerer, og vi tror vi må kontrollere de rasende prøvelsene rundt oss. Vi kan ha en edel agenda og et inderlig hjerte og likevel finne vår vaklende tro sprengt. Vi undrer oss feilaktig over at Gud sitter i himmelen og ikke gjør noe. Vi sender trofast våre bønner oppover, men himmelen synes skamløst taus. Det ville vi forvente fra Baal-tilbedere, Buddha-tilhengere og fra tilbakefallne. Men det skal ikke skje med mennesker med sterke overbevisninger—mennesker som er født på ny, går regelmessig i kirken, leser sin Bibel og ber daglig. Vi må revurdere at Gud ikke er så opptatt av vår ytre fred, men snarere at vår indre sjel kommer trygt og sikkert frem til hans hvilehavn.
Når vi er lykkelige, påberoper vi oss gledelig den hvilen, selv om vi ikke har noen følelse av virkelig å trenge ham. Hans inngripen i våre liv virker ofte som avbrudd. Men når tidene blir desperate og vi har uttømt alle ressurser, lener vi oss tungt på ham. I den eksepsjonelt smertefulle timen tester han ofte vår oppriktighet og gir oss ingenting … ingenting annet enn stillhet. Kristus, sovende i vår båt. Sovende… akkurat når vi trenger ham mest. Og så spørsmålet: Hvorfor er dere så redde? Hvordan kan det være at dere ikke har tro? Ærlig talt virker dette hardt på meg—enda strengt—og helt ute av karakter for hva jeg normalt ville forvente av Jesus. Men spørsmålet må besvares, for det er nødvendig om vi ønsker å entre hans hvilehavn. Vindene adlyder ham, men de adlyder oss ikke … eller gjør de? Vi kan åpenbart ikke kontrollere været, vårt miljø, våre omstendigheter eller menneskene omkring oss. Likevel er ikke disse ytre ting årsaken til vår angst. Det er våre egne feilaktige formodninger som banker på vår sjel og hindrer oss i å tre inn i fredens port. Vindene som pisker vårt fartøy inn i en fryktelig raseri er ikke drevet utenfra, men sluppet løs innenfra. Denne angsten rir på vantroets bølger, mens Kristus fortsetter sin guddommelige slummer, og venter til vi kjenner igjen kilden til vår angst og roper ut i tro. Disse fire sterke vindene blir opprørt ved den minste provokasjon når vi er…
…Bevarende vår person
Hvis vi er friske, og hvis ting går godt i familien og økonomien, kan vi være tilbøyelige til å misforstå våre omstendigheter. Det er en feil å tro at lett seilas er et tegn på Guds velbehag, og at trengsel er et tegn på hans misnøye. Alle gode og fullkomne gaver kommer fra Gud, men en svekkende storm kan også falle inn under den kategorien. Vårt personlige omgivelser er tidsmessige mens vår sjel er evig. Gud vil ofte bruke våre personlige bekvemmeligheter for å utvide vår tro. Men stor frykt oppstår når vår person nedgraderes. Mange av våre fobier oppstår i fraværet av virkelig fare.
- Akrofobiske personen har frykt for høyder og er redd for å falle fra enhver plattform, selv om den er sikker og godt beskyttet. Selv om utallige andre har stått der trygt, er han elendig fanget i denne frykten, ikke fordi han er i fare, men fordi han grovt har overvurdert sannsynligheten for å falle og nekter å tro sannheten.
- Zoofobiske lever i frykt for dyr, og skaper bilder i sitt sinn av å bli kloret ihjel eller opprevet.
- Klaustrofobiske er redd for små, trange steder, mens agorafobiske frykter åpne plasser.
- Arachibutyrofobi er frykten for at peanøttsmør skal sitte fast i ganen din.
I møte med sin frykt kan den fobiske oppleve hjertebank, tung pust, tørr munn, svette, svimmelhet eller ørhet. Dermed blir deres fobier virkelige for dem. Mens de fleste vil unnskylde sin personlige feil, gjenstår sannheten at denne angsten er grunnløs. Når vi godtar og imøtekommer bevaringen av vår person, er frykt uunngåelig. Disiplene fryktet at de holdt på å gå til grunne, og Kristus spurte dem hvorfor. Er det ikke bedre …å gå bort og være hos Kristus, for det er langt bedre – Filipperne 1:23. Hvis vi kan stole på Kristus med vårt liv, kan vi da ikke stole på ham med vår død?
For den som vil frelse sitt liv, skal miste det; men den som mister sitt liv for min skyld og for evangeliets skyld, han skal finne det igjen – Markus 8:35.
…Beskyttende vår eiendom
Utvendig var Kristi liv ett av de mest trengselsfulle som noen gang har blitt levd. Reven hadde sitt hi og fuglene sine reir, mens han la sin pute i akterenden av en gyngete båt som stønnende under uvær og tumultet fra de ustanselige bølgene som slo over den. Men hans indre havn var som et glasshav. Dette skyldtes delvis at han ingen eiendom hadde å beskytte. Selv båten var lånt. «Mye mynt, mye bekymring» sier det gamle ordtaket, og angst stiger når rikdom faller. Og en av mengden sa til ham: Mester, si til min bror at han skal dele arven med meg – Lukas 12:13. Jesus nektet å ta parti med ham. I stedet talte han til det begjærlige hjertet som forårsaket angsten. Hvis Kristus gir oss rikdom, trenger vi ikke å føle skyld. Hvis han tar den, trenger vi ikke å føle angst. Midt i stormen blir vi formanet …til å være ved godt mot; det skal ikke falle noe menneskes liv bort blant dere, men skuten skal bli borte – Apostlenes gjerninger 27:22. Dette ble gitt som helbredende balsam til de sjargne sjømenn, men for dem som er tilbøyelige til å beskytte sin eiendom er det en sørgelig saga. Da den rike unge mannen ble tilbudt frelse i bytte mot sin jordiske samling av skatter, …gikk han bort bedrøvet; for han hadde store eiendeler – Matteus 19:22. Vi som blir angstelige for tap av vår rikdom er ikke mindre tåpelige.
…Perfeksjonerende vår plan
Vi legger ut på et kurs. Kanskje vi skifter jobb, går inn i et forhold, eller begir oss ut på en ny tjenestevei. Vi har kastet oss ut i tro, og før vi vet ordet av det, strever vi. Livets vinder og bølger synes å være i arbeid mot oss. Vi har forventninger som ikke blir innfridd, og det virker som om Kristus ikke gjør sin del. Det er ikke Kristus, men våre forventninger som er årsaken til vår angst. Vi forventer mye av våre investeringer, og det er nedslående å se våre anstrengelser gå tapt. Martas puls økte ved mangelen på hjelp hun fikk på kjøkkenet. Hennes frustrasjon steg mens hennes velplanlagte måltid forble uferdig. Hennes klage er ikke mindre anklagende enn disiplene mens de rodde på sjøen. …Herre, bryr du deg ikke om at min søster har latt meg tjene alene? Si derfor til henne at hun skal hjelpe meg – Lukas 10:40. Hennes angst ble ikke forårsaket av Marias forsømmelse eller Kristi likegyldighet. Hennes søster var ført inn i hvilehavnen mens Marta kjempet med de tumultaktige følelsene i sitt hjerte. Slik skaper perfeksjonisten sin egen storm når hans uoppfylte visjon faller kort for hans forventninger. Men Kristus er mer opptatt av troende bryst enn av vannfylte båter.
…Behagelig for alle mennesker
Skriftene har lært oss godt å elske vår neste som oss selv, men det innebærer ikke at vi må strebe etter deres godkjennelse. Det føles fantastisk å bli likt. Det gjør vondt å bli avvist. Så mange sjeler bruker sine våkne timer på å søke andres godkjennelse. De må kle seg som, oppføre seg som, snakke som og leve som sine jevnaldrende. Disse lever et liv tungt lastet med stressende bølger av angst. Et virvar av «tenk om» kommer med hver ny bekjentskap. Det finnes ingen mer skjør skute enn et forhold. Uansett hvor stort offer vi gjør for å bli elsket, vil vi etter hvert møte en skuffende vindstøt som suger oss ned i fortvilelsens dyp. Når våre beste anstrengelser svikter oss og våre beste venner lar oss avspore, må vi føre vårt tilrakkede fartøy til hvilehavnen. Ubeleilige, uheldige, ubehagelige og irriterende relasjoner vil alltid eksistere. Vi gjør klokere i å unnskylde andres dårlige oppførsel mer enn vår egen. Når vi kan irettesette vindene som oppstår i våre egne sinn, vil vi straks finne oss selv ved det ønskede havnestedet.
Derfor gjenstår det en hvile for Guds folk. For den som er kommet inn i hans hvile, har også hvilt fra sine gjerninger, slik Gud hvilte fra sine. La oss derfor våke på, for at ingen av dere må mangle mål om å komme inn i den hvile – Hebreerne 4:9-11.
