Å være en hersker over en gruppe mennesker er preget av stress, vanskelige beslutninger og søvnløse netter—absolutt ikke en posisjon for de mentalt svake eller umodne. Stillingen er krevende, enten det er som sheriff, ordfører, guvernør eller president. Ifølge nevrovitenskapelige studier blir gjennomsnittspersonen ikke fullt moden før i en alder av 25 år.1 Og likevel, i år 54 e.Kr. ble en hersker innsatt som bare var sytten år gammel. Dette var ingen underordnet dommer eller politisk sekretær. Han ble kronet til hersker over et av verdens største imperier på den tiden. Gutten het Nero Claudius Caesar Augustus Germanicus—vanligvis kalt Nero. Han var den femte keiseren av Roma.
Nero kom ikke til makten gjennom noe valg eller fordi borgerne valgte ham. Hans mor, Agrippina, hadde giftet seg med Caesar Claudius (hennes onkel), Romas keiser. Claudius adopterte Nero som sin sønn. Nero skulle senere gifte seg med Claudius’ datter Oktavia, hans egen kusine og stesøster.
Den 13. oktober år 54 e.Kr. forgiftet Agrippina sin mektige ektemann, og sønnen Nero ble keiser. Det gikk rykter om at Nero og hans mor hadde et incestforhold, men den nye herskeren ble godt mottatt av undersåttene og virket ivrig etter å glede dem. Han beordret bygging av praktfulle offentlige bygninger og senket skatter og matpriser. Dette skulle imidlertid ikke vare.
Nero drepte snart sin svoger, som var fjorten, noe som gjorde hans kone sint. På dette tidspunktet var keiseren i et forhold med en frigitt kvinne (en tidligere slave), så han fikk sin kone forvist. Da dette utløste offentlig harme, fikk han Oktavia halshogd på falske anklager om utroskap.
Deretter ble han betatt av en kvinne ved navn Poppaea Sabina, som la intriger for å få gifte seg med ham. Sabina vekket så mye frykt og sjalusi i Nero at han bestemte seg for å drepe sin mor av frykt for å miste tronen. Planen var enkel—mens Agrippina var på et cruiseskip, skulle det diskret senkes, og Neros mor skulle drukne. Dette skulle imidlertid ikke skje. Agrippina var en sterk svømmer og slapp fra det med livet i behold. Ufortrødent sendte Nero sine bødlere for å stikke henne i hjel i fullt dagslys. Dessverre var dette bare begynnelsen for den mektigste mannen i imperiet, og disse bisarre og umenneskelige handlingene var bare et utvalg av hva som skulle komme.
Nero fikk raseriutbrudd og ble voldelig mot sin kone under et slikt anfall. Han sparket Sabina gjentatte ganger til både hun og hennes ufødte barn døde. Nero sies å ha angret på dette, og han startet snart en jakt på alle som lignet Sabina, hans avdøde kone. Til slutt fant han en slave som angivelig lignet henne sterkt, og de giftet seg. Men haken? Slaven var en mann. Nero begynte å kle ham i kvinneklær og omtale ham som en dame. På dette stadiet ble Neros skråplan bare stadig glattere. Han trodde selv at han var en kunstner—et geni til og med—og holdt enorme offentlige forestillinger. Hvis du var til stede, kunne du ikke gå derfra. Hvorfor? Dørene var låst. Nero drømte også om å synge for sine fiender og få dem til å gråte over det han oppfattet som deres ugjerninger.
Men keiseren var ikke fornøyd med kun å holde musikalske opptredener. I år 67 e.Kr. deltok han i de olympiske leker, noe som var mot reglene (ingen keiser hadde lov til å konkurrere i lekene). Likevel meldte Nero seg på. Han introduserte nye konkurranser, som trompetspill og skuespill. Han deltok i flere og vant alle. Handlingene hans skapte stor forargelse siden de olympiske leker ble ansett som et hellig arrangement og Nero hadde endret dem.
Imidlertid hadde Nero et enda større mål i sikte. Vognkappløpene var det største skuespillet de olympiske leker kunne tilby. I dem fikk vognkjørerne lov til å ha et spann på fire hester. Spannene kjørte rundt en enorm arena i til sammen syv runder. Noen ganger falt hjulene av, eller vognene krasjet inn i hverandre. Det var ikke uvanlig at kusker ble kastet av vognen og trampet i hjel eller ble dratt av sitt eget hestespann. Vinneren ble imidlertid feiret og fikk godt betalt.
Når man vet hvor mange vanskeligheter, farer og påkjenninger dette innebar, kan man bare forestille seg hvordan kuskene følte det da keiser Nero rullet inn på løpsbanen i en dyr vogn med et hestespann bestående ikke av fire, men ti hester. Som det viste seg, var Nero uerfaren og ute av form. Nesten umiddelbart mistet han kontrollen over spannet sitt og ble kastet fra vognen, og ble alvorlig skadet i prosessen. Til tross for aldri å ha fullført løpet, vant Nero førsteplassen.
Denne hendelsen illustrerer godt Neros holdning til sin myndighet på dette tidspunktet i regjeringstiden. Faktisk vant han i år 66 e.Kr. mer enn 1 800 førstepremier for sine påståtte kunstneriske oppvisninger. Her var en mann som ikke kunne få et «nei».
Natten til 18. juli år 64 e.Kr. brøt det ut brann i Romas Circus Maximus. Brannen vokste og spredte seg og kom helt ut av kontroll. Brannen raste i de neste seks dagene og etterlot nesten ingen del av byen urørt. Den var ødeleggende for Romas borgere og skulle bli den hendelsen Nero ble mest kjent for. Mange forfattere fra antikken beskyldte Nero for å ha startet brannen, selv om han ikke var i byen da den begynte. Enten han startet brannen eller ikke, trengte Nero noen å skylde på. Han valgte en gruppe mennesker som ble foraktet og fryktet av romerne og torturerte dem nådeløst. Den gruppen var kjent som de kristne. Tacitus, en sekulær romersk forfatter, beskrev det slik: «Nero la skylden på en gruppe som var hatet for sine avskyeligheter og ble kalt kristne av folket, og påførte dem de mest utspekulerte former for tortur. Deres død ble ledsaget av hån av alle slag. Dekket med dyreskinn ble de revet i stykker av hunder og omkom, eller de ble spikret til kors, eller dømt til flammene og brent for å tjene som nattlig belysning når dagslyset var borte.»
I mellomtiden ble Nero enda mer ond. Han slaktet nådeløst kristne menn, kvinner og barn, og sank stadig dypere inn i umoral. Til slutt, den 9. juni år 68 e.Kr., tok Nero, Romas siste keiser, sitt eget liv etter å ha blitt erklært en offentlig fiende av det romerske senatet. Han var bare 31 år gammel.
Her er altså en mann som var korrupt på alle måter. Livsstilen hans var dypt støtende for kristendommen, og hans forfølgelse var en av de mest grusomme i historien. Hvordan ville vi reagere på en slik hersker? Hvordan reagerte de kristne på ham?
Paulus levde under Neros regjeringstid. Han så alle de forferdelige tingene som er beskrevet ovenfor. Likevel ga han kirken følgende formaning: La hver sjel underordne seg de høyere myndighetene. For det finnes ingen myndighet uten fra Gud: de myndighetene som finnes, er innsatt av Gud. Den som setter seg imot myndigheten, setter seg derfor imot Guds ordning; og de som setter seg imot, skal få sin dom. For herskerne er ikke til skrekk for gode gjerninger, men for onde. Vil du slippe å frykte myndigheten? Gjør det gode, så skal du få ros av den: for den er Guds tjener til ditt beste. Men gjør du det onde, så frykt; for den bærer ikke sverdet forgjeves: for den er Guds tjener, en hevner som fullbyrder vreden over den som gjør det onde. Derfor må dere underordne dere, ikke bare på grunn av vreden, men også for samvittighetens skyld—Romerne 13:1-5.
Disse ordene virker umulige når vi betrakter situasjonen. Likevel sier Guds ord oss at våre styresmakter er innsatt av Gud selv. For et vitnesbyrd! Hvor mye mer er vi da kalt til å respektere våre myndigheter—å ikke baktale dem; å adlyde dem i alle mulige henseender; å holde oss unna deres valg og valgkamper; og likevel underordne oss Gud og hans myndighet som den som har det siste ordet?! Eller, som Paulus uttrykte det, La hver sjel underordne seg de høyere myndighetene. For det finnes ingen myndighet uten fra Gud…—Romerne 13:1.
De troende i den tidlige kirken så Nero—den mordiske, blodtørstige, korrupte keiseren—som en mann innsatt av Gud. De søkte å ære og respektere ham i hans myndighet, samtidig som de i siste instans underordnet seg Guds høyere myndighet. Her ser vi et mulig paradoks: De jordiske myndighetene er «Guds tjenere» som skal æres og adlydes, men HVIS tiden skulle komme da den troende blir pålagt av de sivile myndighetene å være ulydig mot Gud, har vi et høyere ansvar—…Vi må adlyde Gud heller enn mennesker—Apostlenes gjerninger 5:29.
Alt dette legger et stort ansvar på våre skuldre i dag som kristne som lever i et stadig mer korrupt og ondt samfunn. Kan vi finne den bibelske balansen mellom å ære våre regjeringsledere og samtidig adlyde Gud i alle ting? Eller svikter vi, akkurat som de ikke-gjenfødte rundt oss, ved å plukke fra hverandre feilene til våre jordiske myndigheter når vi føler at vårt «behagelige liv» blir tråkket på?
Se derfor nøye til hvordan dere vandrer, ikke som dårer, men som vise, og bruk tiden godt, for dagene er onde. Vær derfor ikke uforstandige, men forstå hva Herrens vilje er—Efeserne 5:15-17. Og La folk betrakte oss som Kristi tjenere og forvaltere av Guds hemmeligheter. Dessuten kreves det av forvaltere at de blir funnet trofaste—1. Korinterbrev 4:2.
La hver og en av oss som hengivne, gjenfødte, bibeltro kristne vandre med omtanke og bruke tiden godt. For vi ønsker alle å bli funnet trofaste på den dagen som snart kommer, når vi alle skal stå for domstolen for å motta vår rettferdige lønn.
Sluttnote:
ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC3621648
