Se, HERRENS herlighet viste seg i skyen – 2 Mos 16:10.
For et merkelig fenomen denne konsentrerte dampmassen som beveger seg over himmelen over oss, er. I ett øyeblikk kan en sky bringe umåtelig velsignelse og håp, mens den i et annet kan bli årsak til gnagende usikkerhet og til og med vekke en rå frykt. Skyer var utvilsomt ofte en kjærkommen skygge for hodene til slitne fiskere ved Galilea-sjøen og en kilde til håp for den strevende bonden. Hvor ofte deler ikke disse skyene seg midt på dagen og slipper solens strålende stråler ned til jorden. Om kvelden gir de så den ugjennomsiktige bakgrunnen for den utsøkte skjønnheten i en sølvskimrende kant.
Vi kan undres over å se et fly på over 700 000 pund løfte seg med vingene og sveve gjennom himmelen, men en sky kan bære millioner av tonn vann uten noen form for menneskelig inngrep. Skyer dannes når fuktig, varm luft stiger til en kjøligere høyde og vann kondenserer på mikroskopiske «frø» som støv, aske eller bakterier. Hvis det er mer vanndamp enn det finnes steder den kan kondensere på, kan også iskrystaller fungere som frø og ta opp fuktighet – Han samler vannet i sine tette skyer; skyen revner ikke under det – Job 26:8. Til slutt blir disse frøene for tunge til at oppdriften kan holde dem oppe, og da, se, er tiden kommet for paraplyen.
For det uttørkede landet på Elias’ tid var den minste skyen (som en manns hånd i 1. Kongebok 18:44) svaret fra Den Allmektige om at han igjen var rede til å velsigne sitt folk med regn. Men for andre, som Job og Jeremia, sto skyen for det ytterste symbolet på tvil, fortvilelse og motløshet. Redsel kommer over meg; de jager min sjel som vinden, og min lykke svinner som en sky – Job 30:15, og Du har hyllet deg i en sky, så vår bønn ikke trenger gjennom – Klag 3:44. Det er ofte under slike belastende forhold Gud velger å skjule seg i en sky. På slike tider famler vi oss gjennom den tette, illevarslende tåken på jakt etter lysets sti, men finner den ikke. I vår motløshet lengter vi kanskje etter strålene fra en skyfri dag, men de unngår oss. Vi vet at Gud er midt i tåken, men vi kan ikke fatte ham eller se hans velsignelse. Han dekker lyset med skyer og lar det ikke skinne gjennom skyen som kommer imellom – Job 36:32.
Hvorfor skulle vår Gud, som gjerne taler med oss, skapningene han selv har formet, velge å skjule seg i en sky? Hvorfor skjuler han ofte sin vilje for våre søkende og sårede hjerter? Vårt begrensede sinn undrer seg ofte over hvilken herlighet som vel kan komme fra en Gud som synes så fjern, og … hva skal denne sløsingen være til? – Matt 26:8. Selv om vi aldri ville vente at det skulle være Guds guddommelige plan å la oss bli værende i en tåketilstand for alltid, kan det være hans vilje for en tid. Som på en vandring gjennom dødsskyggens dal kan det skapes en evig karakter i sjelen til den som har opplevd at stien en tid var uklar. Vi vet godt at de rettferdiges sti er som det strålende lys, som skinner klarere og klarere til høylys dag – Ordsp 4:18. Likevel har de fleste av oss tidvis opplevd den håpløse tåken som omgir nåtiden og framtiden vår. I slike tider møter vi mørke om dagen og famler ved middagstid som om det var natt – Job 5:14. Når vi er nedkjørte og motløse, kan vi lett miste Guds godhet av syne. Vår mangel på takknemlighet som følger av dette, fører oss rett inn i en rekke andre fristelser, mens fortvilelsens kjempe rager over oss og forsøker å svekke vår motstand mot synd.
Vi vet at Elias var et menneske undergitt de samme lidenskaper som vi – Jak 5:17. Likevel har få av oss noen gang opplevd en seier så berusende som den han vant da han seiret over Ba’als profeter på Karmel-fjellet. Mange av oss kan likevel godt kjenne oss igjen i motløsheten som fulgte da han kom til Horeb og tok inn i en hule der. Dette er samme sted som Sinai-fjellet, der den første store fjellscenen åpnet seg for oss i Skriften. Den gangen var det Moses som møtte Gud i skyen. Loven ble gitt, og Guds herlighet ble åpenbart så underfullt, og så fryktinngytende var synet at Moses sa: «Jeg er så redd at jeg skjelver» – Hebr 12:21. Dette fjellet som kunne berøres var et mektig og skremmende fjell, flankert av taggete, mørke granittopptinder og strenge fjellrygger av ubeskrivelig storhet. Den dristige og fryktinngytende fronten av Horeb reiser seg i truende majestet fra tolv hundre til femten hundre fot rett opp.
Mens Elias’ syn ble tåkete og ånden hans svant hen til et historisk lavmål, svarte Gud ham på en forbløffende måte – … Og se, HERREN drog forbi, og en stor og sterk vind rev fjellene i stykker og knuste klippene foran HERREN; men HERREN var ikke i vinden. Etter vinden kom et jordskjelv, men HERREN var ikke i jordskjelvet. Etter jordskjelvet kom en ild, men HERREN var ikke i ilden. Etter ilden kom en stille, lav røst. Da Elias hørte den, hyllet han ansiktet i kappen sin og gikk ut … – 1 Kong 19:11–13.
På en eller annen måte har vi kommet til å tro at en jordskjelvende opplevelse er selve høydepunktet av Guds nærvær. Vi regner med at Gud var nærmere Elias på Karmel-fjellet enn han var på Horeb-fjellet. Det var Elias’ «dag i solen» da han talte på Karmel-fjellet. Han irettesatte folket og hånte profetene. Han forkynte frimodig i Herrens navn og befalte folket å angre sin troløshet. Men nå er stemmen hans stilnet, og han lytter … lytter til den stille, lave røsten som stiller ham selv til ansvar for hans handlinger og ambisjoner. Hvis vi derfor bare stanser opp og lytter, vil minnet om våre sørgelige nederlag følge oss til vår Herres dør, i stedet for å la oss rose oss av våre antatte seire.
Dette er skyens velsignede tjeneste. Den er ofte det redskapet Herren bruker for å føre oss til et sted der vi virkelig kan ta imot hans åpenbarte herlighet i hjertene våre. Dette er ikke de hvite, luftige cumulusskyene på en mild sommerdag, men snarere de flate og formløse stratusskyene som dekker himmelen fra øst til vest og fullstendig stenger ute alle strålene fra den himmelske solen. De kan hylle dagen ved høylys dag i et arsenal av tungsinn som gnager oss inn til beinet. Småting som andre dager knapt påvirket holdningen vår, synes nå å rage foran oss som kjemper. Vi kan møte hendelser som vi vet er utenfor vår kontroll, men sinnet vårt nekter å finne ro. I slike tider kan vi, hvis det tilfeldigvis er en ulykkelig sjel i den andre enden av samtalen vår som opplever en lignende prøvelse, selv erfare at … mennesket er født til møye, som gnistene flyr oppover – Job 5:7. Andre ganger kan vårt melankolske humør trekke seg tilbake og nære seg av vår egen isolerte selvmedlidenhet og tåkete elendighet.
Noen tyr i sin fortvilelse til medisiner for sinnet og finner der en begrenset ventil for lettelse. Men Gud har ikke ført oss inn i skyen for at vi skal søke hjelp hos leger og psykologer. Skyens tjeneste er å stenge ute alle andre alternativer, så vi kan ta imot hele fylden av hans trøst. Gud er villig til at vi skal ofre dagens skinnende sol for fylden av hans nærvær i morgen.
Dere vet jo ikke hva morgendagen vil bringe. Hva er livet deres? Dere er en damp som viser seg en kort stund og så forsvinner – Jak 4:14. I tidligere år har jeg prekt over dette verset, formant mennesker om livets korthet og oppmuntret dem til ikke å sløse bort årene sine. Men jeg hadde fullstendig oversett grunnlaget for det – dere vet ikke hva morgendagen vil bringe. Dette virker kanskje banalt for den som er ung til sinns, men etter hvert som frukten av min alder fortsetter å modnes, setter jeg stadig større pris på de vanlige og åpenbare talemåtene. Vår moderne, vitenskapelige verden jager så iherdig etter kjærligheten til livet at den ikke kan verdsette kjærlighetens liv, som fødes gjennom lidelse. Når jeg tenker på dem som i tidligere tider led i kjødet og sluttet med synd (1 Pet 4:1), ser jeg ingen grunn til at de som opplever sinnets skjøre lidelser under en skyet himmel, ikke skulle få del i den samme herligheten dersom de bare holder ut og overlater resultatene til Gud.
Vi er et arrogant folk som støtter oss på spådommer om morgendagen. Vi innbiller oss at vi kan planlegge pensjonisttilværelsen og tidfeste livets begivenheter med nøyaktige detaljer. Værmelderne forteller oss morgendagens temperatur, så vi kan planlegge dagen omhyggelig. Forsikringen vår garanterer at vi ikke skal bli rammet av framtidig fattigdom. Fryserne og bankkontoene våre er fulle nok til at vi skal klare oss godt forbi morgendagen, og vi er blitt vant til å tro at vi … sitter som dronning og er ikke enke og skal ikke se sorg – Åp 18:7. Likevel kan hjertesorg ikke så lett fjernes med jordiske bekvemmeligheter. Livet vårt er en damp (sky) fordi vi … ikke vet hva morgendagen vil bringe … – Jak 4:14. Til tross for all teknologien vår kan vi fortsatt ikke oppheve dette faktum. Her må vi legge til side alle våre intuisjoner, forventninger og ambisjoner om hvordan livet vårt burde være, og finne Gud i skyen.
Han holder sitt trones ansikt tilbake og brer sin sky over det – Job 26:9. Hvilken nytte er det i at skyen dekker Guds trones ansikt? Hvis det var lett å se det, ville de fleste av oss være tilfredse med å bo hos ham på avstand. Men på grunn av den forestående tåken må vi komme nær for å oppleve hans fylde. Hvor takknemlige vi bør være for at det er slik, for hvor ødeleggende vårt åndelige tap ville vært om det ikke var slik.
Hvis vårt selvtilstrekkelige liv alltid var sprudlende fullt og Gud var lett å fatte, ville vi miste …
…Tro
Vi søker en garanti for at prøvelsene våre skal ende lykkelig alle sine dager, og at bønnene våre naturlig nok skal bli unødvendige. I tro tror vi på Guds omsorg, men det faktum at vi ikke vet hva en dag vil bringe, krever at vi faller på våre svake knær og ber. Det kan være mange ting som gjør det vanskelig for oss å stole på Gud, men morgendagens usikkerhet gjør det lettere. Forskere har brukt millioner i sine forsøk på å kontrollere været. De har sådd alle tenkelige skyfrø i luften i forsøk på å skape regnskyer. Etter å ha gjennomgått 40 års forsøk på skysåing i et område nord for Israel har forskere ved Tel Aviv-universitetet konkludert med at skysåing faktisk ikke gir noen ekstra nedbør. Hvor takknemlige vi bør være. Jo mer vi kan kontrollere den ukjente morgendagen, desto mindre tro trenger vi på universets Herre.
Da Jakob etterlot seg en sint bror, en skuffet far og et brutt bånd til moren sin, sto han overfor en helt ukjent framtid. Dette er en del av stigen til tronen, og det styrker vår hengivenhet til vår allmektige Gud. Nå vet vi stykkevis, og vi ser stykkevis. Kanskje gir denne brøkdelen oss større indre rikdom enn om helheten var fullt ut forstått. Hvis framtiden vår lå helt og holdent innenfor vår manipulerende makt, ville vi utforme en perfekt utopi, fylt med det perfekte antallet barn som lever i overflod i det perfekte hjemmet, forsørget av den perfekte jobben og omgitt av en perfekt adferd som er fullstendig steril og død.
…Håp
Jeg spør meg om vi innser hvor mye vi skylder det uventede. Hebreerbrevets forfatter sier at vårt håp er … et anker for sjelen, både sikkert og fast … – Hebr 6:19. Barn er glade fordi de har store drømmer. Ofte er forventningen og planleggingen av en begivenhet nesten like spennende som selve utflukten. Hver dag er et lyst, nytt vindu for et ufordervet, håpefullt sinn. Erfaringer kan ofte føre oss til randen av kynisme og bitterhet når vi ser dem gjennom gårsdagens skuffelser. Da Jakob på underfullt vis ble gjenforent med sønnen Josef, sa han likevel: Få og onde har mine dager vært. Selv om det naturlig nok er slik, behøver det ikke være slik. Paulus sier: … trengselen virker tålmodighet, og tålmodigheten prøvethet, og prøvetheten håp – Rom 5:3–4. Hvis vi visste hva morgendagen rommet (både godt og ondt), ville håpets livgivende kraft visselig avta. Eva lot som om livet ville bli bedre hvis hun bare kunne skaffe seg mer kunnskap. Men hvilken velsignet håp hun ga avkall på i sin lystne jakt på klarhet.
…Kjærlighet
Det finnes en lengselsfull ømhet i kjærligheten som bare usikkerhet kan gi. Det er en usikker undring som omgir en ung manns ferd med en ung kvinne. Morgendagens ukjente farer driver en mor til å elske og be for barna sine. Det er synet av en lysere morgendag for familien hans som får en far til å arbeide flittig hver dag. Når en mann og hans kone er bundet sammen i Bibelens enhet i det hellige ekteskapet, er mysteriet som omslutter morgendagen som en mollakkord i en stor melodi. Den uttrykker glede over en antydet sorg og lysner sorgen med omsluttende glede. Ville Jakobs sju år lange ventetid ha virket som bare noen få dager hvis han hadde visst hva morgendagen ville bringe? Hvis vi visste alt, ville kjærligheten være for vanskelig. Hvis vi visste alt, ville kjærligheten være for lett. Hvis vi visste alt, ville vi få knuste hjerter. Hvis vi visste alt, ville vi være likegyldige. Med andre ord blir vi sterkere av ikke å kjenne det verste, og mer ømme av ikke å kjenne det beste. For i vårt tilslørte og formørkede syn … blir disse tre: tro, håp og kjærlighet; men størst blant dem er kjærligheten – 1 Kor 13:13.
Det er ingen tilfeldighet at mens disiplene … så på, ble han løftet opp, og en sky tok ham bort fra øynene deres – Apg 1:9. Derfor bør vi ikke bli overrasket over at vi til tider blir kalt til å lide under den mentale belastningen og påkjenningen ved en uklar og ukjent morgendag. … For hva er livet deres? Dere er en damp som viser seg en kort stund og så forsvinner – Jak 4:14. Det kommer en dag da vi skal … se Menneskesønnen komme i en sky med kraft og stor herlighet – Luk 21:27. Og igjen står det skrevet: Se, han kommer med skyene, og hvert øye skal se ham … Ja, amen – Åp 1:7.
