Døden virket sikker, sa alle legene.
Var det virkelig sant «at han ville være død om få dager»?
Han ville ikke innrømme det, men frykten drev ham.
Han rettet ryggen og skjulte hver tåre.
Før han visste når hans ende kunne komme,
proklamerte han modig sin egen suverenitet.
Å innrømme frykten for det ukjente
ville være verre enn døden og evig ensomhet.
«Ingen kan vite hvor vondt jeg har det inni meg!
Jeg later som jeg har det bra, og skjuler følelsene mine.
Folk snakker om Gud – å, så sint det gjør meg!
Vær så snill, gå, eller snakk om noe annet!»
Alene i sengen begynner tankene å rase.
«Jeg er lei av å være bundet; kan det finnes nåde?
Nei, det vil aldri fungere, for meg er det for sent.»
Med ryggen vendt mot Gud ventet han på sin skjebne.
Predikanten visste ikke akkurat hva han skulle si
i begravelsen til mannen som hadde gått sine egne veier.
Alt han visste, var at mannen hadde tatt et dårlig valg,
forherdet hjertet sitt og stengt Guds stemme ute.
Nå kunne det ikke gjøres om; han måtte ta konsekvensene.
Døden slukte sitt offer – sjelen hans var fortapt for evig.
