Bare det å lese tittelen bringer sannsynligvis negative tanker til sinnet ditt. Vi som mennesker liker vanligvis ikke å bli fortalt «nei», fordi det går imot vår natur. Noen ganger påfører vi oss selv et «nei» på grunn av ulydighet, slik som når Gud sa «nei» til Moses. «Jeg ber deg, la meg få gå over og se det gode landet . . . Men Herren . . . ville ikke høre meg: og Herren sa til meg: Det er nok for deg; tal ikke mer til meg om denne saken» (5 Mosebok 3:25,26).
I 5 Mosebok 1:42 sa Gud «nei» til Israel. «Og Herren sa til meg: Si til dem: Gå ikke opp, og strid ikke; for jeg er ikke blant dere; for ikke skal dere bli slått for øynene på deres fiender», men de gjorde opprør mot Hans «nei». «Og dere vendte tilbake og gråt for Herrens åsyn; men Herren ville ikke høre på deres røst, og ville ikke gi akt på dere» (5 Mosebok 1:45).
Gud sa «nei» til Paulus. «Og for at jeg ikke skulle bli fordekt av de høye uppenbarelser, ble det gitt meg et torner i kroppen, en sendebud fra Satan for å stange meg, for at jeg ikke skulle bli forhøyet over mål. For dette bad jeg Herren tre ganger at det måtte vike fra meg. Og han sa til meg: Min nåde er nok for deg; for min kraft blir fullendt i svakhet. Derfor vil jeg aller helst rose meg i mine svakheter, for at Kristi kraft kan bo hos meg» (2 Korinterbrev 12:7-9).
La oss rette vår oppmerksomhet mot den bønnhørlige Paulus’ aksept av Guds «nei».
For det første betyr aksept ikke at problemet ikke eksisterer. Paulus aksepterte Guds «nei», men hadde likevel svakhetene.
For det andre betyr aksept ikke sørgelig resignation. Paulus «bad Herren tre ganger at det måtte vike fra meg.» Vi bør være utholdende, selv når Guds svar ikke kommer. (jf. Lukas 18:1-8).
For det tredje kan Guds «nei» være nødvendig for å unngå en større ondskap eller svakhet. To ganger sier Paulus at tornen i kjødet ble gitt «for at jeg ikke skulle bli forhøyet over mål.» I motsetning til Paulus kan vi imidlertid ikke vite formålet med Guds «nei», men vi kan være sikre på Hans trofasthet og godhet. Med Paulus kan også vi måtte utholde noe, hvilket betyr å akseptere Guds avslag for å oppnå et høyere formål eller gode.
For det fjerde gjorde Paulus’ svakhet, som følge av Guds «nei», ham sterk. «Derfor gleder jeg meg i svakheter, i smertelige trengsler, i vanære, i trengsler, i forfølgelse, i nøkterhet for Kristi skyld; for når jeg er svak, da er jeg sterk» (2 Korinterbrev 12:10). Sorg og lidelse som noen tåler har virkelig gjort dem sterke i Herren og i Hans krafts makt.
For det femte tillot Paulus’ svakhet at Kristi kraft kunne hvile over ham. Guds styrke var fullkommen, tilstrekkelig, og ble fullendt i svakhet. Paulus’ styrke viste seg å være av Gud. Derfor ble Kristus, ikke Paulus, forherliget. De svakheter Paulus endte gjennom avslørte ikke hans egen kraft, men Guds.
For det sjette forklarte Gud sitt svar «nei» ved å si: «Min nåde er nok for deg.» Guds kjærlighet og aksept av oss, Hans styrke og kraft til å hjelpe oss i våre svakheter og med våre mangler, er tilstrekkelig og fullkommen.
For det sjuende priste Paulus sine svakheter, men først etter at han hadde akseptert Guds «nei.» Paulus så til slutt at dette tillot Guds kraft å hvile over ham. Paulus’ svakhet viste og forstørret den guddommelige kraft på en måte menneskelig tilstrekkelighet og personlig selvforsyning aldri kunne oppnå.
For det åttende, dessverre for ham, var Paulus karen, den lidende, som måtte tåle plagene for at Guds nåde, kraft og herlighet virkelig skulle bli reflektert, men han var glad for å bære det for disse formål (jf. 2 Kor 4:7-11; Gal 4:13,14; 6:14,17). Inntil vi er villige til å gjøre det samme, kan vi ikke akseptere eller forstå Guds «nei.»
Et «nei» kan komme inn i vårt liv av mange forskjellige grunner.
Når Gud sier «nei», må den kristne huske:
At Gud vil gjøre det som er rett. «Han er … en Gud av sannhet og uten misgjerning, rett og rettferdig er han» (5 Mosebok 32:4). Man får kanskje ikke se; man forstår kanskje ikke, slik Job ikke gjorde, men Gud vil gjøre det som er rett. «Skal ikke den som dømmer all jorden gjøre rett?» (1 Mosebok 18:25).
At Guds veier ikke er våre. «For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, sier Herren. For likesom himmelen er høyere enn jorden, så er også mine veier høyere enn deres veier, og mine tanker høyere enn deres tanker» (Jesaja 55:8,9). Gud ser slutten fra begynnelsen. Ingenting er skjult for ham. «Slike kunnskaper er forunderlige for meg, det er høyt, jeg kan ikke nå fram til det» (Salme 139:6). Som et lite barn som roper i protest når moren drar ham bort fra veien (Det er et så flott sted å sykle trehjulssykkel!), så kan vi rope når Gud sier «nei», men Han, lik barnets forelder, kjenner den faren barnet ikke fullt ut kan skjønne eller verdsette.
At bønn har et hovedformål. Bønn bør ikke være et forsøk på å manipulere Guds vilje. «ikke min vilje, men din, skje», ropte den lidende Frelser, men når Gud sier «nei», glemmer vi ofte det og klager i praksis: «Ikke Din vilje, men min, skje.» Kanskje er bønnens høyeste formål å søke Guds vilje for våre liv, våre ønsker, våre behov og våre lengsler. Det vil være til hjelp å huske dette når Gud sier «nei».
At et nåværende «nei» kan være et «ja» under utvikling. Paulus fikk høre at han skulle dra til Roma (Apostlenes gjerninger 19:21; 23:11). Men fengselsstengene, lenkene av trelldom og dødens gap virket å si noe annet. To år i lenker var ikke overbevisende bevis for en reise til Roma, heller ikke en håpløs sjøreise (Apostlenes gjerninger 24:27; 27:20). Men som vi alle vet, dro Paulus til Roma (Apostlenes gjerninger 28:16)!
At Guds lover råder. Naturens lover er Guds lover. Gud ønsker ikke at noen skal falle utfor et stup, men hvis visse fysiske lover brytes, vil han la det skje. Gud har biologiske lover. Sykdom kan bli pådratt, og lidelse og død kan følge. Man kan be: «Gi oss i dag vårt daglige brød», men hvis man ikke bruker Guds lover for å skaffe det, eller hvis man motsier Guds midler for å erverve det, vil man ikke motta det. Så smertefullt det enn er å akseptere, er vi ofte ofre for jordiske lover i de ulike og mange former for fysisk liv. Selvfølgelig er det motsatte også sant. Vi blir ofte velsignet av Guds materielle lover (Matteus 5:45; Apostlenes gjerninger 14:17; 1 Timoteus 5:23).
Avslutningsvis bar Job i gamle dager piskeslagene av en enestående menneskelig katastrofe og pine og sjelens tortur. Hans trofasthet og standhaftige utholdenhet har velsignet tredve århundrer av sørgende menneskehet. Stefanus og Jakob møtte en tidlig og voldsom død (Apostlenes gjerninger 7; 12). De døde da vi ville ha latt dem leve. Ved deres lidelse og død ble de første disiplene vist den nye tros kraft, at mennesker kunne dø og likevel leve i seier. Derfor har millioner blitt styrket og har foretrukket tortur og død framfor å fornekte sin tro og sitt håp om evig liv.
Frelse kom. Nei, ikke til Stefanus og Jakob, heller ikke til lidende tjenere som Job, av samme dyrebare tro, men den kom i en ugjenkallelige håp, i det håp som ikke gjør oss til skamme. Den kom gjennom Ham som kan frelse oss, som ved frykt for døden var underlagt trelldom. «Takk være Gud for hans usigelige gave.»
