Noen ganger er hjertet mitt tungt,
Tynget av frykt og bekymringer.
Da roper Herren min til meg,
«Kom, barnet mitt, jeg skal bære byrden din.»
Noen ganger strømmer spørsmålene på,
Svarene synes unnvikende og krevende.
Da løfter jeg blikket mot Gud,
Og holder fast ved at hans kjærlighet hviler over meg.
Noen ganger føler jeg for å gi opp,
Veien foran meg synes lang og hard.
Men jeg tenker på hyrdens vei,
Det var for meg han ble såret.
Noen ganger er tankene mine tåkete,
Jeg snubler for hvert skritt jeg tar.
Likevel hører jeg en hvisken gjennom tåken,
«Du er min, stol på meg, jeg skal vise deg en vei.»
Noen ganger synes omstendighetene mine
å være harde og urettferdige.
Men da hvisker min Far,
«Kjære deg, fortvil ikke.»
Noen ganger føler jeg meg helt alene,
Smerten inni meg kveler og brenner.
Mesteren sier: «Min utvalgte,
Bare jeg kan oppfylle det hjertet ditt lengter etter.
Noen ganger er øynene mine fulle av tårer,
Hjertet mitt føles som om det snart skal briste.
Og da minner min Frelser meg på
At han gikk veien foran meg.
Noen ganger bekymrer jeg meg og undrer
på hvordan alt noen gang skal ordne seg.
Likevel står løftet fast: Alt faller på plass,
for den som finner sin glede i Gud.
Noen ganger virker framtiden skremmende,
Ikke i det hele tatt slik jeg hadde håpet.
Likevel retter jeg blikket mot hans endelige mål,
I visshet om at det er bedre enn det jeg hadde strevd etter.
Noen ganger føler jeg meg etterlatt,
Mens andres liv går så fritt videre.
Men jeg vil stole på min Fars planer
Og se fram til hans evige jubelfest!
Noen ganger drømmer jeg
om framtiden som venter i himmelen.
Å, hvilken lykke det vil være
å høre ordene: «Vel gjort.»
