Hva tenker vi på når vi tenker på begrepet «kirke»? Vi lever i en tid med mange og forskjellige kirker. Hvis én kirke ikke passer for deg, finnes det andre å velge mellom. Mens noen kirker oppmuntrer sine folk til å leve for Gud og andre i stedet for seg selv, fremmer andre kirker et evangelium som sier at masse penger og et bedre liv her og nå er resultatet av å følge Kristus. Likevel finnes det fortsatt kirker som forsøker å følge det Bibelen sier—Sola scriptura (skriften alene). Tradisjonelt har de konservative anabaptistiske kirkene i Amerika prøvd å fungere på denne måten. Men er det i ferd med å endre seg?
Vi lever i en tid da grensene viskes ut, blir uklare og forvirrende. Folk er ikke sikre på hva som er sant og hva som ikke er det. I dag leter menn og kvinner over hele verden etter svar og løsninger, men hvor skal de lete?
Jeg snakket med en ung mann som vitnet om å ha blitt omvendt i ung alder. Han gikk trofast på møte og ble regnet som ganske begavet. Men det var et problem—han hadde en synd han fortsatt ikke kunne kontrollere. Mens han kjempet med Gud og bad om seier, begynte han å høre et gjentakende budskap fra andre som hevdet å være kristne: «Ingen er perfekte!» «Vi har alle problemer.» «Alle har syndet!» Til slutt aksepterte denne unge mannen sin synd som normal. Han rettferdiggjorde den fordi det syntes som om alle sa at de også hadde synd, at de ikke levde i full seier. Det førte denne unge mannen til et sted av fullstendig undergang.
Preker vi og aksepterer vi et beseiret evangelium—et evangelium som ikke tilbyr fullstendig tilgivelse og fullstendig seier? Mange unge i dag er forvirret. Mange mennesker i dagens verden forstår det ikke. Hvem som helst kan gå i kirken og forsøke å bli et bedre menneske. Men hva med det allmektige, livsforvandlende evangeliet om Jesus Kristus?
Apostelen Paulus sier at Jesus kommer tilbake for «... en herlig kirke, uten flekk eller rynke eller noe slikt, men at den skulle være hellig og uten lyte» (Ef. 5:27). Og Jesus selv sa: «... At du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke; og dødsrikets porter skal ikke få makt over den» (Matt. 16:18).
Før jeg ble omvendt, var jeg uten tvil en slave for synden, men jeg ønsket seier. Jeg var avhengig av narkotika og alkohol, men jeg likte det ikke. Jeg ville være fri. Jeg gikk til rådgivning og rehabiliteringssteder over hele Amerika, men det virket ikke. Jeg hadde ingen kraft. Jeg kunne slutte i noen dager eller til og med uker, så kom sinne og depresjon, og jeg vendte tilbake til stoffene. En dag kom jeg ansikt til ansikt med Skaperen. Den allmektige Guds hånd grep tak i meg og åpnet øynene mine. Jeg omvendte meg fra mine synder og fikk en ren tavle og et rent hjerte. Jeg gikk aldri tilbake. Narkotika, alkohol og to pakker sigaretter om dagen var slutt—for alltid.
Jeg kunne knapt tro hva Gud gjorde. Guds kraft var virkelig. Jeg kunne ikke overvinne det alene, slik ingen av oss kan, men Gud har lovet oss frihet fra slaveri og et nytt liv i seirende vandring hvis vi underordner våre liv for ham. Denne evnen til å overvinne syndens kraft og så gå i seier er det verden søker etter. Tror vi at Gud kan frigjøre oss ikke bare fra rusmisbruk, men også fra sinne, egoisme, bitterhet, grådighet og stolthet? Guds ord sier: «Hvis vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet» (1 Joh. 1:9). Ingen er interessert i et beseiret evangelium, ingen bortsett fra dem som lever i nederlag fordi de har valgt denne verdens ting fremfor Gud og hans Ord.
Er vi villige til å vitne om oppstandelsens kraft? Vi trenger å forkynne et evangelium som fullstendig frelser mennesker fra syndens trelldom—for alltid. Vi må være dristige og sikre i vår tro slik at vi kan lede mennesker til Mesteren.
Jeg vitnet for en mann da han ropte med temmelig høy stemme: «Gud er ikke virkelig!» Min seks år gamle sønns munn falt åpen, og han gispet: «Pappa, han løy akkurat!»
Sønnen min trenger ikke å bli overbevist om at Gud er virkelig; han tror det av hele sitt hjerte. Verden der ute trenger å bli overbevist. De trenger å se noe som vitenskapen ikke kan forklare. De trenger å se noe som trosser alle odds.
Det noe er et hjerte som virkelig er forandret. Kjemperen elsker nå sine fiender. Personen med sinneproblemer elsker nå andre ubetinget. Ødelagte familier blir helbredet. Avskyelige syndere blir tilgitt og lever et forvandlet liv. Håp, fred, kjærlighet og kraft blir gitt fritt til menn og kvinner som tilsynelatende ikke har noe håp. «De blinde får synet tilbake, og de halt går, spedalske blir renset, og de døve hører, de døde blir reist opp, og de fattige får evangeliet forkynt» (Matt. 11:5).
Lever du ditt liv slik at verden kan se Guds verk være praktisk, effektivt og virkelig hver dag? Her er noen få ting kirken trenger i vår tid for igjen å trekke de fortapte til seg.
En vilje til å lide
Historien viser at kirken, gjennom alle tider, har lidd for Kristus. Det var en del av prisen for å følge Kristus. Bibelen sier: «Ja, og alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus skal lide forfølgelser» (2 Tim. 3:12). Det var noe som bare skjedde.
I dag vil mange ha den amerikanske drømmen. Folk lever et godt moralsk liv, er gode borgere, tjener godt og går i kirken på søndager. Men er det det vi er kalt til? Evangeliet spredte seg som ild i tørt gress da kirken ble forfulgt og gjorde det villig og med glede. Det var noe verden aldri hadde sett—en tro folk viste ved sitt liv, og deres død var noe verd å dø for. La oss ikke være redde for å lide for Kristus i dag.
Fornektelse av selvet
Så sa Jesus til sine disipler: «Om noen vil følge etter meg, skal han fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg» (Matt. 16:24).
Har du noen gang undret deg over hvorfor Jesus instruerer oss til å fornekte oss selv? Tross alt ga han oss begjær og lidenskaper, så hvorfor må vi fornekte dem? Jeg har hørt folk si at vi trenger å justere vår vilje med Guds, men jeg finner ikke dette i Bibelen. Snarere skal vi ganske enkelt fornekte vår vilje og akseptere Guds vilje.
Jeg husker første dag i opplæringen da jeg meldte meg til Marine Corps etter å ha fullført videregående. Nær hundre unge menn var der. Vi hadde alle våre egne ønsker og tanker. Vi hadde vår egen identitet. Det var forbløffende å se all mangfoldigheten. Det ville ha vært en katastrofe om USA hadde sendt oss ut i kamp den første dagen. Så de hadde en plan for å løse dette problemet. I løpet av de neste tre månedene brøt de oss ned. Fysisk og mentalt lærte vi å fornekte oss selv og underordne oss våre kommandanter og hverandre. Verden blir ofte imponert over den store disiplin og enhet som marinesoldatene er kjent for.
Når vi blir en del av Guds rike, kan vi ikke være effektive hvis hver og en gjør som de vil. En menighet av troende kan alle ha gode intensjoner, men hvis én person ikke har fornektet seg selv, vil han aldri kunne underordne seg den større saken. Det pågår en kamp, og vi kan ikke kjempe den alene. Vi må fornekte oss selv, gå sammen med våre brødre og kjempe for seier i våre hjem, kirker og liv.
Underordning
Bibelen kaller oss til å underordne oss:
- til Gud (Jak. 4:7).
- [til dem] som har den [åndelige] ledelse over dere [oss] (Heb. 13:17).
- til enhver menneskelig ordning for Herrens skyld (1 Pet. 2:13).
- en mot den annen i Guds frykt (Ef. 5:21).
Når vi først har fornektet oss selv, så og bare da kan vi underordne oss andre. Mange mennesker i dag har stor vanskelighet med å underordne seg sine medmennesker. Noen føler at de er frie i Kristus; derfor kan de gjøre som de vil. Det finnes en grunn til at vi blir instruert å underordne oss andre. Det er lett for oss å drive bort fra sunn lære når vi tror vi kan finne ut alt på egen hånd.
Når vi virkelig har fornektet oss selv, oppdager vi at det er ganske enkelt, og til og med en stor velsignelse, å underordne seg brorskapet. Faktisk er det sann frihet. Det du vil ha betyr ikke, og du begynner å være avhengig av dine brødre og søstre. Når det å få sin vilje ikke er viktig for oss, da når vi ikke får det som vi ønsker, går det bra. Når vi legger ned livet for hverandre, blir vi en kraft verden ikke forstår. Verden ble i århundrer trukket til kirken, ønsket det den hadde. Men forunderlig nok synes det i dag som om kirken blir trukket mot verden og ønsker det den har.
Det er kraft i underordning. Hundrevis av år siden, erobret en mann ved navn Aleksander den store nesten hele den daværende kjente verden ved å bruke militær styrke og kløkt blandet med diplomati.
Historien forteller at Aleksander og en liten gruppe soldater nærmet seg en sterkt befestet by med murer. Stående utenfor murene hevet Aleksander stemmen og krevde å få se kongen. Da kongen kom, insisterte Aleksander på at kongen skulle overgi byen og innbyggerne til Aleksander og hans lille gruppe krigere.
Kongen lo: «Hvorfor skulle jeg overgi meg til deg? Du kan ikke skade oss!» Så tilbød Aleksander å gi kongen en demonstrasjon. Han beordret mennene sine til å stille opp på rekke og begynne å marsjere. Han marsjerte dem rett mot en loddrett klippe.
Byboerne samlet seg på muren og så i sjokkert stillhet på mens, én etter én, Aleksanders soldater marsjerte, uten nøling, rett utfor klippen til døden! Etter ti soldater var døde, beordret Aleksander resten av mennene tilbake til sin side. Byboerne og kongen overga seg umiddelbart til Aleksander den store. De innså at hvis noen få menn faktisk var villige til å begå selvmord på befaling av denne dynamiske lederen, så kunne ingenting stoppe hans endelige seier.
Lydighet
Underordning og lydighet går hånd i hånd. Hvis vi er villige til å underordne oss noe eller noen, vil vi ønske å adlyde det. Det blir svært viktig å underordne seg dem som er over oss, spesielt den allmektige Gud i himmelen. Hvis vi strever med å underordne oss, vil vi vanligvis streve med lydighet. Gud forby at vi begyner å tro at vi har det bedre alene uten våre brødre.
Kjærlighet
«Ved dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre» (Joh. 13:35).
Mennesker vinker til hverandre i et veikryss, eller de åpner døren for en eldre person. Folk er vanligvis kjærlige mennesker inntil noe ikke går deres vei. Da kan de bli svært vanskelige. Er dette måten kirken i dag viser sin kjærlighet til verden på? Så lenge alt går greit, og ingen tråkker oss på tærne, kommer vi alle overens og elsker hverandre. Så snart det er noe å kjempe om, tar vi på oss «boksehanskene». Sier ikke Bibelen at «kjærligheten tåler alt, tror alt, håper alt, utholder alt» (1 Kor. 13:7)? Sann kjærlighet kommer frem når vi møter motgang eller når en bror gjør noe som fornærmer oss. Det er den kjærligheten som vil vise verden at vi er Jesu disipler.
Elsker vi vår bror nok til å hjelpe når han trenger det? Kanskje han uten å vite det glir bort fra Gud på et bestemt område. Hvor mye elsker vi ham? Noen tror at kjærlighet bare handler om å snakke positive ting med hverandre, men hvis vi virkelig elsker vår bror, går vi til ham i kjærlighet og taler ærlig til ham. Da, hvis vi praktiserer en livsstil med å fornekte oss selv og underordne oss brødrene, bør det gå bra. Gud forby hvis vi blir sinte på en bror som kommer til oss for å vise oss vår feiltakelse.
Når vi har valgt å lide med Guds folk og har fornektet oss selv, setter vi pris på når en bror eller søster taler inn i våre liv. Vi vil ikke tillate oss å bli fornærmet.
Å lide for og med hverandre, pluss å fornekte oss selv for hverandre, former ofte en solid kjærlighet til hverandre. Denne typen kjærlighet er den verden rundt oss ikke kjenner, men lengter sterkt etter. Verden blir mer og mer egoistisk og uavhengig etter hvert som dagene går. Vi har ikke råd til å miste våre muligheter til å vise dem Guds kraft med vår kjærlighet til hverandre.
Guds folk gjennom alle tider hadde sin mulighet til å tjene Kongen og spre budskapet om Guds rike, men de er gått videre til evigheten. I dag er det vår tur. Markene er hvite til høst. La oss koble oss på og, med Guds hjelp, bevare Jesu Kristi herlige kirke for våre barn, neste generasjon.
