Herren har behaget å lære meg en sannhet som jeg har hatt nytte av i mer enn fjorten år. Dette er poenget: Jeg så klarere enn noen gang at den første og viktigste oppgaven jeg burde ta meg av hver dag, var å ha min sjel lykkelig i Herren.
Det første jeg skulle være opptatt av, var ikke hvor mye jeg kunne tjene Herren, eller hvordan jeg kunne herliggjøre Herren, men hvordan jeg kunne bringe sjelen min i en lykkelig tilstand, og hvordan mitt indre menneske kunne få næring. For jeg kunne forsøke å legge sannheten fram for de uomvendte, forsøke å være til hjelp for troende, forsøke å lindre de nødlidendes nød, og på andre måter forsøke å oppføre meg slik det sømmer seg for et Guds barn i denne verden; men uten å være lykkelig i Herren og uten daglig å få næring og styrke i mitt indre menneske, kunne alt dette bli gjort i en feil ånd.
Før dette hadde jeg i minst de foregående ti årene hatt for vane å gi meg hen til bønn etter at jeg hadde kledd på meg om morgenen. Nå så jeg at det viktigste jeg måtte gjøre, var å gi meg hen til å lese Guds Ord og meditere over det, slik at hjertet mitt kunne bli trøstet, oppmuntret, advart, irettesatt og undervist; og slik at hjertet mitt gjennom Guds Ord, mens jeg mediterte over det, kunne føres inn i et erfaringsbasert fellesskap med Herren.
Derfor begynte jeg tidlig om morgenen å meditere over Det nye testamentet fra begynnelsen av. Det første jeg gjorde, etter med noen få ord å ha bedt Herren velsigne sitt dyrebare Ord, var å begynne å meditere over Guds Ord og granske hvert vers, så å si, for å få velsignelse av det; ikke for den offentlige forkynnelsens skyld, ikke for å preke over det jeg hadde meditert over, men for å få næring til min egen sjel. Resultatet har nesten alltid vært at sjelen min etter bare noen få minutter er blitt ledet til bekjennelse, takksigelse, forbønn eller bønn om noe; slik at selv om jeg så å si ikke ga meg hen til bønn, men til meditasjon, gikk det likevel nesten straks, mer eller mindre, over i bønn.
Når jeg slik en stund har bekjent eller bedt for andre, bedt om noe eller takket, går jeg videre til de neste ordene eller verset og gjør alt etter hvert til bønn for meg selv eller andre, slik Ordet leder meg til, samtidig som jeg hele tiden har for øye at hensikten med meditasjonen er å få næring til min egen sjel. Resultatet er at det alltid er mye bekjennelse, takksigelse, bønn om noe eller forbønn blandet inn i meditasjonen min, og da blir mitt indre menneske nesten alltid merkbart næret og styrket. Når det er tid for frokost, er hjertet mitt, med få unntak, i en fredfull, om ikke lykkelig, tilstand. Herren behager også å meddele meg det som enten kort tid etter eller på et senere tidspunkt har vist seg å bli næring for andre troende, selv om jeg ikke mediterte for den offentlige forkynnelsens skyld, men for å gagne mitt eget indre menneske.
Forskjellen mellom min tidligere praksis og den jeg har nå, er altså denne: Før begynte jeg å be så snart som mulig etter at jeg sto opp, og brukte vanligvis hele tiden fram til frokost på bønn, eller nesten hele tiden. I alle fall begynte jeg nesten alltid med bønn, unntatt når jeg følte at sjelen min var mer enn vanlig gold; da leste jeg Guds Ord for å få næring, forfriskning eller en gjenoppliving og fornyelse av mitt indre menneske før jeg ga meg hen til bønn. Men hva ble resultatet? Jeg satt ofte på kne i et kvarter, en halvtime eller til og med en time før jeg merket at jeg hadde fått trøst, oppmuntring, ydmykelse av sjelen og så videre. Og ofte, etter å ha strevd mye med tankevandring de første ti minuttene, et kvarter eller til og med en halvtime, begynte jeg først da virkelig å be.
Nå lider jeg nesten aldri på denne måten. For når hjertet mitt først er næret av sannheten og ført inn i et erfaringsbasert fellesskap med Gud, taler jeg så til min Far og min Venn (selv om jeg er ussel og uverdig til det) om de tingene han har lagt fram for meg i sitt dyrebare Ord. Det forundrer meg ofte nå at jeg ikke så dette poenget tidligere. Jeg har aldri lest om det i noen bok. Ingen offentlig forkynnelse har gjort meg oppmerksom på saken. Ingen privat samtale med en bror har satt meg på tanken. Og likevel er det nå, etter at Gud har lært meg dette, like klart for meg som noe annet at det første et Guds barn må gjøre hver morgen, er å skaffe næring til sitt indre menneske.
Det ytre mennesket er ikke skikket til å arbeide over lengre tid hvis vi ikke får i oss mat, og siden dette er noe av det første vi gjør om morgenen, bør det være slik også med det indre mennesket. Vi bør gi det næring, slik alle må innrømme. Hva er så næringen for det indre mennesket? Ikke bønn, men Guds Ord; og heller ikke bare å lese Guds Ord, slik at det bare passerer gjennom sinnet vårt, akkurat som vann renner gjennom et rør, men å tenke over det vi leser, grunne på det og anvende det på hjertet vårt. Når vi ber, taler vi til Gud. For at bønn skal kunne fortsette over lengre tid på en annen måte enn bare formelt, kreves det vanligvis en viss styrke eller gudfryktig lengsel. Derfor kan denne øvelsen av sjelen utføres mest virkningsfullt når det indre mennesket først er blitt næret ved meditasjon over Guds Ord, der vi finner at vår Far taler til oss for å oppmuntre, trøste, undervise, ydmyke og irettesette oss.
Vi kan derfor med utbytte meditere med Guds velsignelse, selv om vi er aldri så svake åndelig sett; ja, jo svakere vi er, desto mer trenger vi meditasjon for å styrke vårt indre menneske. Da er det langt mindre grunn til å frykte tankevandring enn hvis vi gir oss hen til bønn uten først å ha hatt tid til meditasjon. Jeg legger så særlig vekt på dette poenget fordi jeg selv er bevisst den enorme åndelige nytten og forfriskningen jeg har fått av det, og jeg ber inderlig og alvorlig alle mine trosfeller om å grunne på denne saken. Ved Guds velsignelse tilskriver jeg denne framgangsmåten den hjelpen og styrken jeg har fått fra Gud til å komme fredelig gjennom dypere prøvelser, på ulike måter, enn jeg noen gang hadde opplevd før. Og etter nå å ha prøvd denne framgangsmåten i mer enn fjorten år, kan jeg i sannhet anbefale den, i gudsfrykt.
I tillegg leser jeg vanligvis større deler av Guds Ord etter familiebønnen, og fortsetter da min praksis med å lese jevnt videre i Den hellige skrift, noen ganger i Det nye testamentet og andre ganger i Det gamle. I mer enn tjueseks år har jeg erfart velsignelsen ved dette. Jeg setter også av tid til bønn, enten da eller på andre tider av dagen.
Hvor annerledes er det ikke når sjelen blir forfrisket og gjort glad tidlig om morgenen, sammenlignet med når dagens gjøremål, prøvelser og fristelser kommer over en uten åndelig forberedelse.
