Jeg vokste opp i Den engelske kirke og var ganske religiøs – i hvert fall mente de fleste det. Jeg ble tatt med til kirken og døpt på riktig dag, og etter en tid ble jeg konfirmert og gikk til nattverd. Men jeg kjente ikke Jesus Kristus personlig. Jeg visste litt om ham, omtrent slik jeg kanskje vet litt om president Taft, men jeg kjente ham ikke. Det fantes ikke et eneste øyeblikk i livet mitt da jeg tvilte på at det fantes en Gud, eller at Jesus Kristus var verdens frelser; men jeg kjente ham ikke som min personlige frelser. Vi guttene ble oppdratt til å gå regelmessig i kirken, men selv om vi hadde en slags religion, var det ikke en religion som betydde stort. Det var akkurat som å ha tannpine. Vi var alltid lei oss for at søndagen kom, og glade da mandagsmorgen kom. Sabbaten var den kjedeligste dagen i hele uken, og det var rett og slett fordi vi hadde fått tak i feil ende av religionen. Man kan få tak i feil ende av en ildrake, og jeg fikk tak i feil ende av religionen og måtte betale dyrt for det. Vi hadde mange prester og mange kirker rundt oss, men vi så aldri noe slikt som en ekte omvendelse. På den tiden trodde vi ikke stort på omvendelser. Vi mente at kinesere og afrikanere måtte omvendes; men tanken på at en engelskmann skulle bli omvendt, var absurd, for det innebar at han hadde vært en hedning før han ble omvendt.
Far var bare en verdslig mann som elsket alle slags verdslige ting. Han hadde tjent seg en formue i India og kommet tilbake til England for å bruke den. Han var svært glad i alle slags idretter. Han trente systematisk for å kunne dra på revejakt, men framfor alt var han lidenskapelig interessert i hesteveddeløp. Først og fremst elsket han hester, og når han så flotte hester, kjøpte og trente han dem, og så stilte han dem i løp. Han hadde en stor eiendom på landet, der han anla en veddeløpsbane, og han vant det største hinderløpet i London tre ganger. Til slutt fikk han tak i en hest som var bedre enn alle han hadde hatt før, og han var så sikker på å vinne løpet at han skrev til en venn i London og sa: «Hvis du er en klok mann, kommer du til løpet i morgen og satser hver eneste penny du har på hesten min.»
Uten at far visste det, var denne mannen blitt omvendt. Moody hadde kommet til England og holdt prekener. På den tiden var det ingen som trodde særlig på at en mann kunne stå fram og forkynne evangeliet med mindre han hadde to ting – tittelen «pastor» og et hvitt slips rundt halsen. Avisene kunne ikke forstå en predikant som Moody, som ikke hadde noen av delene, og naturligvis trykte de spalte etter spalte med angrep på ham. Men de kunne ikke unngå å se at han fikk flere mennesker til møtene sine enn et halvt dusin erkebiskoper, og at flere ble omvendt gjennom ham enn gjennom tjue vanlige prester. De tolket selvfølgelig ikke det som skjedde riktig. De sa at Sankey var kommet over for å selge orgler, og Moody for å selge salmebøkene sine. Far leste avisene dag etter dag, og dette moret ham svært. Jeg husker at han en kveld la fra seg avisen og sa: «Vel, i alle fall skal jeg høre på denne mannen når han kommer til London. Det må være noe godt ved ham, ellers ville avisene aldri ha skjelt ham ut så mye.»
Far dro altså til London neste dag, som lovet, og møtte vennen sin. Denne mannen hadde vært i Irland da Moody var der, og da han skulle reise fra Dublin, hadde han gått glipp av toget. Gud var til og med med i det – at han gikk glipp av toget. Det var lørdag kveld, og mannen måtte bli til søndag. Mens han så seg omkring i gatene den kvelden, fikk han øye på de store plakatene som annonserte Moody og Sankey, og tenkte: «Jeg skal bare gå og høre på disse amerikanerne.» Han dro dit, og Gud møtte ham; han dro dit igjen, og Gud omvendte ham. Han var blitt et nytt menneske, og likevel sa han ingenting om det da far skrev brevet til ham. Da de møttes og kjørte av gårde i en vogn, snakket far ikke om annet enn hester og sa til mannen at hvis han var klok, ville han satse hver eneste penny han hadde på den hesten. Etter at far var ferdig med ærendene sine, kom han tilbake til vennen og sa: «Hvor mye penger har du satset på hesten min?» «Ingenting.» Far sa: «Du er den største narren jeg noen gang har møtt; sa jeg ikke hvor god den hesten er? Men selv om du er en narr, blir du med meg på middag.» Etter middagen sa far: «Nå, hvor skal vi dra for å more oss?» Vennen svarte: «Hvor som helst.» Far sa: «Vel, du er gjesten; du får velge hvor vi skal dra.» «Da drar vi og hører på Moody.» Far sa: «Å nei, det er ikke søndag. Vi går på teater eller konsert.» Men mannen sa: «Du lovet å bli med dit jeg valgte.» Så far måtte dra. De oppdaget at lokalet var fullt, og at det ikke var noen ledige plasser i salen, bortsett fra noen særskilt reserverte plasser. Mannen visste at han aldri ville få far med dit igjen, så han trengte seg gjennom folkemengden til han støtte på en av komitémedlemmene. Han sa til ham: «Hør her; jeg har tatt med en velstående sportsmann hit, men jeg får ham aldri hit igjen hvis vi ikke finner en plass.» Mannen tok dem inn og plasserte dem rett foran Moody. Far tok ikke blikket fra Moody før han var ferdig med talen. Etter møtet sa far: «Jeg skal komme og høre på denne mannen igjen. Han fortalte meg nettopp alt jeg noen gang har gjort.» Far fortsatte å gå dit helt til han ble grundig omvendt.
Den ettermiddagen hadde far vært oppslukt av noe som mer enn noe annet tar en manns hjerte og sinn i besittelse – lidenskapen for hesteveddeløp; og om kvelden var han et forandret menneske. Han hadde den samme kroppen, men var et helt nytt menneske innvendig. Da vi guttene kom hjem fra college, forsto vi ikke hva som hadde gått av ham, men far fortsatte å fortelle oss at han var født på ny. Vi trodde han bare var født opp ned, for han spurte oss stadig om sjelene våre, og det likte vi ikke. Han tok oss selvfølgelig med for å høre på Moody, og vi ble ganske imponert, men ble ikke omvendt.
Da far ble omvendt, kunne han selvfølgelig ikke fortsette å leve slik han hadde gjort før. Han kunne ikke gå på ball, kortspillkvelder og alt slikt. Samvittigheten hans sa ham det, og han sa til Moody: «Jeg vil være ærlig mot deg. Hvis jeg blir kristen, må jeg da gi opp veddeløp, skyting, jakt, teater og ball?» «Vel, herr Studd», sa Moody, «du har vært ærlig mot meg; jeg skal være ærlig mot deg. Veddeløp betyr veddemål, og veddemål betyr gambling, og jeg kan ikke se hvordan en gambler skal kunne være kristen. Gjør de andre tingene så lenge du vil.» Far spurte igjen om teater og kortspill, og Moody sa: «Herr Studd, du har barn og mennesker du er glad i; og nå er du selv frelst, og du ønsker at de også skal bli frelst. Gud vil gi deg noen sjeler, og så snart du har vunnet en sjel, vil du ikke bry deg om noen av de andre tingene.» Og ganske riktig, til vår store forbauselse oppdaget vi at far ikke lenger brydde seg om noen av disse tingene; han brydde seg bare om én ting, og det var å frelse sjeler.
Han tok oss med for å høre på Moody og andre menn, og da Moody forlot England, åpnet far landstedet sitt og holdt møter der om kveldene. Han ba prester og forretningsmenn fra London komme ut og snakke med folk om sjelene deres. Folk kom langveisfra for å delta på møtene, og mange ble omvendt. En av disse herrene kom ut for å forkynne en dag, og da jeg var på vei ut for å spille cricket, tok han meg på senga og spurte: «Er du kristen?» Jeg svarte: «Jeg er ikke det du kaller en kristen. Jeg har trodd på Jesus Kristus siden jeg var så liten at jeg knapt rakk opp til kneet. Jeg tror selvfølgelig også på kirken.» Jeg tenkte at hvis jeg svarte ham ganske presist, ville jeg bli kvitt ham, men han hang fast som voks og sa: «Hør her; Gud elsket verden så høyt at han ga sin enbårne Sønn, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Tror du at Jesus Kristus døde?» «Ja.» «Tror du at han døde for deg?» «Ja.» «Tror du på den andre delen av verset – ‘skal ha evig liv’?» «Nei», sa jeg, «det tror jeg ikke.» Han sa: «Synes du ikke det er litt inkonsekvent å tro på den ene delen av verset, men ikke den andre?» «Jo, det antar jeg.» «Vel», sa han, «skal du alltid være inkonsekvent?» «Nei», sa jeg, «ikke alltid, antar jeg.» Han sa: «Vil du være konsekvent nå?» Jeg skjønte at jeg var fanget, og begynte å tenke: «Hvis jeg går ut av dette rommet inkonsekvent, kommer jeg ikke til å ha særlig mye selvrespekt igjen.» Jeg sa: «Ja, jeg skal være konsekvent.» «Vel, skjønner du ikke at evig liv er en gave? Når noen gir deg en julegave, hva gjør du da?» «Jeg tar imot den og sier: ‘Takk.’» Han sa: «Vil du si ‘takk’ til Gud for denne gaven?» Da knelte jeg ned og sa virkelig «takk» til Gud. Og akkurat da kom glede og fred inn i sjelen min. Da forsto jeg hva det vil si å bli født på ny, og Bibelen, som tidligere hadde vært så tørr for meg, ble alt.
En dag da jeg var i London, ba en venn meg hjem til te sammen med ham og kona hans, som var kristne. Etter teen, mens vi snakket om Bibelen ved den åpne peisen, sa vennen min: «Har du hørt om den fantastiske velsignelsen fru Watson har fått i det siste?» Jeg sa: «Men hun har jo vært kristen lenge.» Han sa: «Ja, men nå er hun helt annerledes.» Jeg hadde hørt folk snakke om å få andre velsignelser i tillegg til omvendelsen, men jeg ville ikke tro på det. Da åpnet vennen min Bibelen og viste tydelig nok ut fra Skriften at det fantes andre velsignelser enn omvendelsen. Så sa han: «Har du fått disse andre velsignelsene?» Jeg sa: «Nei, det har jeg ikke.» Jeg var bare sint fordi jeg ville vite hva jeg skulle gjøre for Gud. Vi knelte ned og ba Gud helt enkelt om at han skulle gi oss alt han hadde for oss. Da jeg kom tilbake til rommet mitt, fikk jeg tak i «Den kristnes hemmelighet til et lykkelig liv». Den kvelden mente jeg alvor, og alt syntes å bli så klart – kanskje var det gamle sannheter, men den gangen grep de fatt i meg. Jeg hadde visst at Jesus Kristus døde for meg, men jeg hadde aldri forstått at hvis han hadde dødd for meg, så tilhørte jeg ikke meg selv.
Forløsning betyr «å kjøpe tilbake», så hvis jeg tilhørte ham, måtte jeg enten være en tyv og beholde det som ikke var mitt, eller gi alt til Gud. Da jeg forsto at Jesus Kristus hadde dødd for meg, virket det ikke vanskelig å gi alt til ham. Det virket bare som vanlig, alminnelig ærlighet.
Så leste jeg i boken: «Når du har overgitt alt til Gud, har du gitt ham ansvaret for alt, i tillegg til alt annet. Det er Gud som har ansvaret for å ta vare på deg, og alt du trenger å gjøre, er å stole på ham. Legg hånden din i hans, så vil Herren lede deg.» Etter det virket alt helt annerledes, og i løpet av svært kort tid hadde Gud fortalt meg hva jeg skulle gjøre og hvor jeg skulle dra. Gud taler ikke først til en person gjennom hodet; han taler først til hjertet. Gud la det i hjertet mitt og fikk meg til å lengte etter å dra til Kina.
Det var mange vanskeligheter i veien. Kanskje noen av dere også har vanskeligheter i veien. Ikke vend dere bort på grunn av vanskelighetene. Ikke én eneste av slektningene mine trodde noe annet enn at jeg var blitt fullstendig gal. Min eldre bror, som var en sann kristen, sa til meg en kveld: «Charlie, jeg tror du gjør en stor feil.» Jeg sa: «Det er ingen feil ved det.» Han sa: «Du er på møter hver kveld, og du ser ikke mor. Jeg ser henne, og dette knuser hjertet hennes. Jeg tror du tar feil.» Jeg sa: «La oss spørre Gud. Jeg vil ikke være sta og dra dit på eget initiativ; jeg vil bare gjøre Guds vilje.» Det var vanskelig at denne broren, som hadde vært til så stor hjelp, mente at det var en feil. Vi knelte ned og la hele saken i Guds hender. Den natten fikk jeg ikke sove, men det var som om jeg hørte noen si dette verset om og om igjen: «Be meg, så vil jeg gi deg hedningefolkene til arv og jordens ender til eie.» Jeg visste at det var Guds røst som talte til meg. Da jeg kom til Kina, forsto jeg hvorfor han hadde sagt dette verset så ofte. Å vinne sjeler der ute er det samme som her, bare vanskeligere. Djevelen kommer til en og sier: «Hvorfor drar du ikke hjem? Du kan frelse flere sjeler der enn her.» Men jeg hadde fått ordre om å dra til Kina, og jeg hadde Gud til å gi meg like tydelige ordre om å dra tilbake. Gud ordnet ikke bare opp i forholdet til broren min; kvelden jeg skulle reise hjemmefra, gjorde Gud også mor villig til at jeg skulle dra til Kina.
Far sørget for at jeg ble myndig da jeg var tjuefem. Jeg var tjuetre da jeg dro til Kina; og i to eller tre år virket det som om Gud lot meg gå fram og tilbake rundt om i landet. Til slutt ble jeg sendt til en stasjon der det hadde vært et opprør. Alle misjonærboligene var blitt revet ned, og misjonærene var blitt sendt bort; men den britiske konsulen var der, selv om han nesten var blitt drept. Da en venn og jeg kom inn i byen, hadde vi tenkt å holde skansen. Da konsulen så oss, var det som om han hadde sett et par spøkelser. Han sa: «Hvordan i all verden kom dere hit? Det står vakter ved hver eneste byport for å hindre at noen fremmed djevel kommer inn.» Vi sa at Gud hadde ført oss inn, og fortalte ham hvorfor vi var kommet. Han sa: «Nei; dere kan ikke bli her; jeg kan gi dere pass opp eller nedover elven, men ingen utlendinger får være her bortsett fra meg.» Etter en stund sa han: «Hvis dere vil, kan dere bli i den rønna der; men det er ikke plass til mer enn én.» Så begynte vi å diskutere hvem som skulle bli. Vennen min skulle gifte seg, og det skulle ikke jeg, men han ville bli. Til slutt ba konsulen oss på middag, og midt under middagen snudde han seg mot meg og sa: «Studd, vil du bli hos meg?» Dermed var saken avgjort. Jeg visste ikke hvorfor Gud hadde sendt meg til det stedet før en tid senere.
En dag da jeg leste evangelienes harmoni, kom jeg til stedet der Kristus snakket med den rike unge mannen. Da syntes Gud å minne meg om alle løftene jeg hadde gitt. Noen dager senere kom posten, som bare kom annenhver uke, med brev fra advokaten og bankmannen som viste hva jeg hadde arvet. Da gjorde Gud meg helt enkelt ærlig og fortalte meg hva jeg skulle gjøre. Så fikk jeg vite hvorfor jeg var blitt sendt til akkurat dette stedet. Jeg måtte sette opp dokumenter som ga «fullmakt», og til det trengte jeg underskriften til en av Hennes Majestets embetsmenn. Jeg gikk til denne konsulen, og da han så dokumentet, sa han: «Jeg skriver ikke under. Du vet ikke hva du gjør.» Til slutt sa han at han ville gi meg to uker til å tenke over saken, og at han deretter ville skrive under hvis jeg fortsatt ønsket det. Jeg tok dokumentet med tilbake etter to uker, han skrev under, og så ble sakene sendt av gårde. Gud har lovet å gi hundre ganger igjen for alt vi gir til ham. Hundre ganger igjen er en fantastisk avkastning; det er ti tusen prosent. Gud begynte å gi meg hundre ganger igjen på en forunderlig rask måte. Ikke lenge etter dette ble jeg sendt ned til Shanghai. Broren min, som hadde vært svært syk, hadde gått rett tilbake til verden igjen. På grunn av helsen hans sendte legene ham jorden rundt for å lete etter bedre helse. Jeg trodde han bare ville komme innom Shanghai og besøke meg. Han sa at han ikke skulle bli særlig lenge, for han var veldig redd for å få for mye religion. Dagen etter at han kom, bestilte han plass på et skip til Japan. Men Gud ga ham snart så mye religion som han kunne tåle, og han avbestilte reisen til Japan og ble hos meg i seks måneder. Da jeg så at broren min var blitt grundig omvendt, sa jeg: «Dette er ti tusen prosent og mer.»
