Vinteren 1882 utspilte seg i den lille sørlandske byen Tuscumbia i Alabama. En glad, normal to år gammel jente ble fortvilet syk med en merkelig feber. Feberen kom og gikk, kom og gikk, og kom igjen. Familielegen fryktet at barnet ville dø av påkjenningen, men barnet var sterkt, og en dag forsvant feberen endelig for godt. Dagen etter viftet moren en hånd forbi datterens ansikt, men barnet blunket ikke. Etterfølgende forsøk ga ingen resultat, og en ny dag gryet for familien med en blind datter.
Etter hvert som barnet fikk krefter til å leke igjen, ringte den store middagsklokken for alle rundt, men Helen svarte ikke. Andre lyder ga lignende resultater, og Keller-familien kom til den brutale erkjennelsen av at livet aldri ville bli det samme igjen. De fleste av oss vil kanskje aldri møte de dystre omstendighetene som Helen Kellers familie gjorde, men hver og en av oss vil utvilsomt tåle byrder skreddersydd spesielt av vår Gud.
Menneskesinnet er en fantastisk og innviklet skapning. Selv om mange har forsøkt å forstå det, forblir dets funksjonsevne ubegripelig for mennesket. Det er ikke smått under at en del av den skarpeste innsikten i sinnets helse blir åpenbart i Guds Ord. “For God hath not given us the spirit of fear; but of power, and of love, and of a sound mind.” (2 Timothy 1:7)
Frykt er den truende motstanderen til et sundt sinn. Den troner over sjelen og håner den hellige med sin truende spotting. Frykt kan forvandle en solfylt eng til et ensomt øde. Den kan gjøre en storslått bryllupsfeiring så mørk som en hule, og forvandle et bankett verdig en konge til en kvalmende affære. Det er det mektigste og mest ødeleggende redskap i djevelens tjeneste. Til tross for mange modige påstander er ingen fritatt fra dens grep. “A dreadful sound is in his ears: in prosperity the destroyer shall come upon him. He believeth not that he shall return out of darkness, and he is waited for of the sword.” (Job 15:21, 22) Det er frykt som står klar til å angripe og slukke all sjelens fremgang. Hvis vi skal motstå den i disse dager, må vi reise oss med all flid i opprørsk kamp.
Vi trenger ikke å se langt for å se desarmeringen og svekkelsen av menneskets sinn. Medisinering for sinnet er blant de ledende reseptene som brukes i Amerika i dag. Dette er ingen spiss anklage mot enkeltpersoner som kan ha behov for medisinsk hjelp for å kontrollere sitt sinn. Men det trengs ingen lærd for å se på fedme og tenke på kostholdet, se opprørske tenåringer og koble det til hjemmets struktur, eller å se menns hjerter (sinn) svikte og tro at frykt ligger ved roten. Mens noen kanskje helt mestrer sitt kosthold, kan få hevde å være dyktige foreldre. Enda færre er de som ikke, til tider, blir angrepet av frykt. Selv om stolthet og fornuft kan holde den ytre mannen i sjakk og forbli fullstendig rolig, må den indre mannen, i det minste underbevisst, håndtere påkjenningen. Amerikanere elsker å hevde mottoet, "No fear!" men vårt forbruk av medisiner forteller en annen historie. Paulus hevdet ingen unntak, for han var “troubled on every side; without were fightings, within were fears.” (2 Corinthians 7:5)
Hva frykter vi? Tap, smerte og ydmykelse. Ingen liker å miste noe vi har kjempet for å oppnå. Ingen liker smerte. Ingen elsker å bli ydmyket. Likevel trenger vi ikke å lese langt i Skriftene for å innse at dette ofte er veier Gud bruker for å føre sine tjenere videre på stien inn i Hans likhet. Det finnes ingen forsikring på jorden som kan sikre ungdommens livskraft, kjærligheten i en familie eller venners respekt. Tingene som gir oss verdens største forsvarsvakt er alle sårbare for tap. Derfor frykter vi. Selv om vi ligger i sengen til morgengry, kan vi ikke på noen måte øke vår størrelse eller lindre det tap Gud har lagt på våre liv. Denne angsten forsterker bare vår sorg og tilfører bensin til våre frykter.
“Be careful for nothing; but in every thing by prayer and supplication with thanksgiving let your requests be made known unto God. And the peace of God, which passeth all understanding, shall keep your hearts and minds through Christ Jesus.” (Philippians 4:6 7) Her ligger bevarelsen av våre hjerter og sinn: bønn, fred og takk.
Som en dyktig håndverker må vi omhyggelig veve disse to skriftene sammen på livets vevstol, for det synes å være en direkte sammenheng mellom det fruktbare — kraft, kjærlighet og sundt sinn, til det «rotfaste» — bønn, fred og takknemlighet. Det vil ikke bli noen erobring av våre frykter uten disse tingene, og hvert samfunn som er anemisk for disse ingrediensene vil helt visst være handikappet.
Bønn gir kraft
I vår svekkede tilstand kan vi ikke fatte bønn slik vi bør. Det er da vi må støtte oss på dem som kan, eller kanskje Ånden, som gjør forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes. Å være i fellesskap med den allmektige Hode av universet er en usedvanlig dristig oppgave. Mange administrerer bønn som en rent formell handling, og søker å være fullstendig ærbødige i den. Dette er ikke fellesskap som med en venn, og det er ikke dristig. Det faller heller mer under beskrivelsen frykt. Den botende terapien for frykt ligger i å tømme all vår angst, bitrehet og klage over på vår Gud. De hellige fra tidene før har vært kjent for å voldsomt utøse sine anklager og bitre hjerter til Gud.
“Then Job answered and said, Even to day is my complaint bitter: my stroke is heavier than my groaning. Oh that I knew where I might find him! That I might come even to his seat! I would order my cause before him, and fill my mouth with arguments. I would know the words which he would answer me, and understand what he would say unto me. Will he plead against me with his great power? No; but he would put strength in me.” (Job 23:1-6)
- David —“I poured out my complaint before him; I shewed before him my trouble.” (Psalm 142:2)
- Hannah —“For out of the abundance of my complaint and grief have I spoken hitherto.” (1 Samuel 1:16)
- Jeremiah —“He hath filled me with bitterness, he hath made me drunken with wormwood.”
(Lamentations 3:15) - Naomi —“Call me Mara: for the Almighty hath dealt very bitterly with me.” (Ruth 1:20)
- Hezekiah —“He will cut me off with pining sickness: from day even to night wilt thou make an end of me.” (Isaiah 38:12)
- Jesus — “My God, my God, why hast thou forsaken me?” (Matthew 27:46)
Alle disse spydde frem frimodige anklager og klager mot Gud i brennende bønn, og ingen av dem fornærmet Ham. Tvert imot hadde Gud ikke gitt dem fryktens ånd, men kraftens ånd, og de tjener som våre eksempler. Det var den vantro Akab som ble bedt om å be Gud om et tegn i himmelen eller på jorden. I sitt fromme svar nektet han å "friste" Gud. Denne mangelen på frimodighet og overfloden av frykt er mer fristende for Gud enn overfloden av bitre klager, for “there is no fear in love; but perfect love casteth out fear: because fear hath torment. He that feareth is not made perfect in love.” (1 John 4:18)
Fred gir kjærlighet
Vi er alle i fred med de tingene vi elsker. "Great peace have they which love thy law: and nothing shall offend them.” (Psalm 119:165) Et strålende ungt barn som er i fred med sin far, tilber mannen og forsøker å etterligne ham. Gjennom guttens ømme øyne er farens karakter uten feil. Hans dyktighet er uovertruffen. Selv typen kjørte bil han kjører er den beste, og han etterligner enhver bevegelse. Selv om enhver far kjenner begrensningene i sønnens forventninger, nyter vi alle den sesongmessige lojaliteten. Det er kunnskap og frykt som undergraver denne lojale kjærligheten. En mishandlende far vil ødelegge slik barndomsære og frykt vil tre inn som erstatning. Det var gjennom lav frykt at den onde tjeneren begravde sitt talent og ikke handlet med det. I hans øyne var hans herre streng og til å frykte. Men Gud har ikke gitt oss fryktens ånd, men kjærlighetens.
“We love him, because he first loved us. If a man say, I love God, and hateth his brother, he is a liar: for he that loveth not his brother whom he hath seen, how can he love God whom he hath not seen?” (1 John 4:19, 20) Den sjel som er berørt av denne kjærligheten kan ikke annet enn å imitere den. Han er i stor fred med sin Fars kjærlighet, og øynene gjennom hvilke han ser sin Fars karakter kan bare føre til etterligning. Uansett hvor alvorlige omstendigheter vi måtte befinne oss i, vil denne ånd av kjærlighet og fred bære oss gjennom enhver motstand vi måtte møte på livets vei. Jakob gjorde ikke noe av den harde tjenesten han skulle tåle for Rakel; kjærlighetens ånd til Gud vil sette oss over frykt for mennesker, og all den skade et menneske kan gjøre oss.
Takknemlighet gir et sundt sinn
Vi trenger ikke å studere glade sjeler lenge for å finne begravd i grunnfjellet hos hver enkelt et fundament av takknemlighet. Ånden av et sundt sinn, eller sinnets stillhet, er en fredelig nytelse av livet. Vi blir ofte motløse når omgivelsenes trekk ikke måler seg mot vår egen smak og fantasi. Et enkelt edruelig, solid, tenkende sinn ville forhindre og nøytralisere slike fruktløse forestillinger, likevel fristes vi alle til å nære formidabel utakknemlighet. Det trengs ingen stor hjernekapasitet for å avsløre det vi forakter, for Satan vil utvilsomt forstørre og tegne opp hver utilfredsstillende detalj vi møter. Vi kan hver tenke oss inn i en dyp hule, men vi må takke oss ut.
Frykten for å miste vår helse, rikdom, omdømme og lykke er den største hindringen for å sikre den. Å fokusere på vår smerte er å invitere mer. Å konstant analysere livet vårt for å se om vi blir oppfylt er en sikker vei til utakknemlighet. Verden spør stadig, "Are we having fun yet?" Svaret er, "No". For disse sjelene vil livet aldri være tilstrekkelig, og de må vandre videre og søke den større oppfyllelsen som den forrige ikke sikret. Det er frykten for at vi ikke får vår rette tildeling i livet som avler misnøye. Det er misnøye som produserer mer frykt, og den nedadgående spiralen fortsetter. Slik var forferdelsen hos den sjel som ba Kristus tale til sin bror for å dele arven med ham. Dette kan være logisk tenkning, men det er ikke egnet for et sundt og fredfullt sinn. Denne fornærmede sjel har ingen rot i seg selv og vil for alltid bli urettet på en eller annen måte og tilbringe sine dager i søken etter en frelser som skal komme og rette opp den andre parten. “... neither fear ye their fear, nor be afraid. Sanctify the LORD of hosts himself; and let him be your fear, and let him be your dread.” (Isaiah 8:12, 13)
Det finnes ingen jordisk grad av oppnåelse eller perfekt miljø som vil fremme et sundt sinn. Det kan bare sikres gjennom bønn, fred og takknemlighet. Dette kan kreve en viss omprogrammering av våre sinn for å nå inn i underbevissthetens skjulte rom, men vi må edruelig spenne sinnets liv opp og øve dem hvis vi noen gang håper å oppnå “the grace that is to be brought unto you at the revelation of Jesus Christ;” (1 Peter 1:13)
“And the peace of God,
which passeth all understanding,
shall keep your hearts and minds through Christ Jesus.
Finally, brethren, whatsoever things are true,
whatsoever things are honest, whatsoever things are just,
whatsoever things are pure, whatsoever things are lovely,
whatsoever things are of good report;
if there be any virtue, and if there be any praise,
think on these things.— Philippians 4:7, 8
