En vidunderlig ting ved å være kristen er å se fram til den dag vi får skue vår Guds praktfulle skjønnhet. Sannsynligvis har vi alle laget mentale bilder av hvordan vi tror Gud kan se ut, selv om vi vet at selv våre villeste forestillinger vil bli overgått. “Thine eyes shall see the king in his beauty: they shall behold the land that is very far off” (Isaiah 33:17). Bibelen er full av beskrivende billedspråk som forsøker å gi oss et glimt inn i himmelens riker. Landskapet på herlighetens åser, de underfulle skapningene som bor der, og framfor alt, Den Høyeste på tronen, trosser alle våre menneskelige forsøk på å gripe og forstå Guds skjønnhet og herlighet.
Noen ganger beundrer vi skjønnhet i en sang, et kunstverk, en historie eller til og med et annet menneske, men David beskriver gleden ved å skue Guds skjønnhet. “One thing have I desired of the LORD, that will I seek after; that I may dwell in the house of the LORD all the days of my life, to behold the beauty of the LORD, and to inquire in his temple” (Psalm 27:4). Gud er vakker fordi Hans overlegenhet er tiltrekkende—Hans karakter er feilfri. David erfarte den glede som kommer av å kjenne og erfare Gud i all Hans fylde. Hvordan uttrykker Gud Sin skjønnhet?
Gjennom evangeliet
“In whom the god of this world hath blinded the minds of them which believe not, lest the light of the glorious gospel of Christ, who is the image of God, should shine unto them. For we preach not ourselves, but Christ Jesus the Lord; and ourselves your servants for Jesus' sake. For God, who commanded the light to shine out of darkness, hath shined in our hearts, to give the light of the knowledge of the glory of God in the face of Jesus Christ” (2 Corinthians 4:4-6). I grusomheten i Kristi lidelse finner vi en dyp og alvorlig skjønnhet—skjønnheten i et offer utført av en syndfri Frelser for menneskeheten som ikke fortjente det. Noen ganger finnes den mest gripende typen skjønnhet i ting vi ikke fullt ut kan fatte.
Det er skjønnhet i Marias og disiplene gråt rundt korset som holdt den livløse kroppen til deres elskede Mester. Men da morgenen for oppstandelsen brøt frem, ble fortvilelse til håp og sorg til glede.
Vi ser en vakker scene på Oljeberget førti dager etterpå mens de samme disiplene lengselsfullt stirret mot himmelen og så deres oppstandne Herre forsvinne opp. Med stor glede vendte de tilbake til Jerusalem, med løftet om Hans tilbakekomst brennende i hjertene, for å vente på Den Hellige Ånds komme.
I dag venter vi forventningsfullt på at Guds Sønn skal åpenbares fra himmelen med makt og stor herlighet for å fullføre frelsens verk. Da skal vi skue Ham i all Hans prakt og skjønnhet. “For now we see through a glass, darkly; but then face to face: now I know in part; but then shall I know even as also I am known” (1 Corinthians 13:12).
Hvordan skal vi, som Guds bildebærere, reflektere Hans skjønnhet gjennom evangeliet? Gud er et uskapt, evig vesen, og mennesket ble skapt i Hans bilde for å gjenspeile Hans herlighet og skjønnhet. Denne skjønnheten er imidlertid blitt skjemmet av synd og er ikke lenger en verdig framstilling av Guds karakter. Men det finnes forløsning! Lite overgår skjønnheten i et liv som en gang var såret og knust av synd, men som nå er gjenopprettet, forløst og gjort helt ved Evangeliet. “To appoint unto them that mourn in Zion, to give unto them beauty for ashes, the oil of joy for mourning, the garment of praise for the spirit of heaviness; that they might be called trees of righteousness, the planting of the LORD, that He might be glorified” (Isaiah 61:3). Ateister utfordrer Guds eksistens, vitenskapsmenn argumenterer mot bibelsk skapelse, lærde stiller spørsmål ved Skriftens feilfrihet, men ingen kan motstride vitnesbyrdet fra et forløst liv.
Gjennom skapelsen
“The heavens declare the glory of God; and the firmament showeth His handy work” (Psalm 19:1). All skjønnhet i den skapte verden kommer fra Gud. En vakker solnedgang, en yndig rose, en mektig redwood, et majestetisk fjelltopp, vitner alle om Guds skjønnhet illustrert i skaperverket. Som veikart langs motorveien leder oss til målet, slik peker også skaperverket mennesket mot Gud selv. “For the invisible things of Him from the creation of the world are clearly seen . . .” (Romans 1:20). Disse gavene i skaperverket er gitt for å gi oss et kort glimt av Den som skapte dem.
Hvordan skal vi, som en del av Guds skapning, gjenspeile Hans kreative skjønnhet? Selv om vi ikke kan skape noe av intet, har Gud designet oss til å være skapende, bruke ressursene i Hans skapelse og våre intellektuelle evner for å gjøre livet praktisk. Den tilfredsstillende følelsen av å fullføre en god jobb har sitt utspring i skapelsen, hvor Gud så på sitt verk og erklærte det for godt. I vårt forsøk på å leve nøkterne liv mislykkes vi noen ganger med å glede oss over livets vakre ting. Det er riktig og godt og i samsvar med hvordan vi er skapt å finne glede i skjønnhetens ting. Ugudelige mennesker har ofte brukt denne gavens kreativitet til onde formål. Så la oss desto mer ære Gud ved å bruke Hans skapelse på måter som reflekterer Hans karakter.
En advarsel til alle som elsker naturen og skapelsen (både naturlig og menneskeskapt): la oss være forsiktige med å ikke opphøye jordisk skjønnhet over Skaperen, for det fører til avgudsdyrkelse. Solnedganger falmer, redwoodtrær faller, roser visner, menneskekroppen vender tilbake til støv igjen, men Gud blir. Livet og all dets skjønnhet begynner og ender med Gud.
Gjennom musikk og lyd
“And I heard a voice from heaven, as the voice of many waters, and as the voice of a great thunder: and I heard the voice of harpers harping with their harps” (Revelation 14:2) Ifølge Johannes' åpenbaring er Guds trone omgitt av lyd: torden og lyn; lovsanger fra englene, de fire vesenene og tjue eldste, og den store mengden som ingen kan telle; og den nye sangen fra de hundre og førti tusen.
Gud skapte lydens skjønnhet for å ære Seg selv på måter rene ord ikke kan. Hans skapende intrikate natur vises kraftfullt i hvordan ulike lydfrekvenser smelter sammen og skaper en vakker og himmelsk harmoni. Det ærer Gud at mennesket finner glede i de lydenes skjønnhet Han har skapt til Sin pris. Den som elsker Gud, vil bli trukket til Ham når Han blir serenadert av behagelige lyder: Guds folk som synger Sions sanger, de helliges bønner, vinden som hvisker gjennom tretoppene, spurven som priser Skaperen, tordens rumling eller den enkle rytmen av regn mot taket.
Hvordan skal vi, som lydenes instrumenter, reflektere Guds skjønnhet gjennom lyd? Vi bør alltid søke å lytte til og ligne himmelens lyder og harmonier. Selv om vi aldri helt kan oppnå dette på jorden, bør det være et livslangt strev. Spørsmålene har blitt stilt: ”Bør vi alltid forsøke å forbedre måten vi gjør musikk på?” og ”Når har vi nådd «godt nok»?” Vi kommer aldri til å nå himmelsk perfeksjon, så spørsmålet bør heller være, ”Gir vi Gud det beste vi har?” Noen har større sanggave enn andre, men spørsmålet står igjen. ”Gir vi vårt beste eller er vi fornøyd med et dårligere offer?” La oss være skapere av Gud-ærede lyder som bringer glede i Skaperens hjerte!
Gjennom kirken:
Bibelen taler utførlig om skjønnheten til Guds folk. “Zion,” “The Temple,” “The Mountain of God,” “Jerusalem,” og “The Church” er synonyme uttrykk vevd gjennom Skriften som peker til Guds folks bolig på jorden. Det er Guds ønske at Hans skjønnhet skal gjenspeiles i Hans folks liv. “Great is the LORD, and greatly to be praised in the city of our God, in the mountain of His holiness. Beautiful for situation, the joy of the whole earth, is Mount Zion, on the sides of the north, the city of the great King” (Psalm 48:1-2).
Intet er kjærere for Guds hjerte enn Hans kirke. Da Israels barn vandret gjennom ørkenen, bygde de tabernaklet som et sted for Gud å bo midt blant dem. Da Salomo vigslet tempelet som Guds bolig, var Gud meget tilfreds og 2 Chronicles 7:1 sier at Herrens herlighet fylte tempelet. Tempelet ble ansett som Herrens Hus—Jesus selv refererte til det mange ganger som Guds hus og var svært lidenskapelig opptatt av at det skulle holdes hellig.
I dag er det verken tabernaklet eller tempelet som rommer Guds nærvær, men Hans guddommelige lidenskap er konsentrert om Jesu Kristi kirke. Her er de menneskene som virkelig elsker Ham og er villige til å legge ned sine liv for Ham. Her er de som er villige til å gi avkall på sine individuelle rettigheter og overgi seg til en større sak. Her har mange en hellig gitt sitt livs blod for evangeliet. Og her er stedet hvor vår Frelser en dag vil vende tilbake som Han har lovet, og skal føre Sin brud, kirken, til hennes evige bolig. “And I John saw the holy city, New Jerusalem, coming down from God out of heaven, prepared as a bride adorned for her husband. And I heard a great voice out of heaven saying, Behold, the tabernacle of God is with men, and he will dwell with them, and they shall be His people, and God Himself shall be with them, and be their God” (Revelation 21:2-3).
Hvordan skal vi, som Guds folk, reflektere Hans skjønnhet i kirken? Ved å bo sammen i enhet og harmoni med kjærlighet for alle mennesker, spesielt Guds husstand. Kirken bør være et sted hvor verden kan få et glimt av hva som foregår i himmelen. Det bør være et sted hvor Kristus alltid blir opphøyd som den seierende erobrer over synd, død og helvete.
Trist nok har mange blitt desorientert av kirkens svik og har vendt seg bort fra den sanne apostoliske tro. Til tross for våre skuffelser, la oss ”lift up the hands which hang down and the feeble knees” (Hebrews 12:12) og la oss stride videre. Vi vil aldri ha et høyere kall, og aldri en mer edel krig å føre.
Til sist, hvordan skal vi gjenspeile Hans skjønnhet i våre liv? Ved å fryde oss i Ham. “Delight thyself also in the LORD; and He shall give thee the desires of thine heart” (Psalm 37:4). Den største oppfyllelse i livet kommer av å finne glede i å bringe fryd til Guds hjerte ved å fryde seg i det Han fryder seg i og elske det Han elsker. La oss aldri miste undringen over skjønnheten i vår frelse!
