REMNANT Tidsskrift

Kristent liv

Den ydmyke føler seg liten

Opprinnelig utgaveThe Heartbeat of The Remnant · mars/april 2013 · Bind 19 · Nummer 2
En mann som kneler lavt mot bakken

John Brenneman var en amerikansk mennonittisk predikant i midten og slutten av det 19. århundret. Kort tid etter borgerkrigen skrev han en serie artikler om stolthet og ydmykhet, som ble publisert i tidsskriftet Herald of Truth og senere samlet i et hefte. Denne artikkelen er den siste delen av heftet. På grunn av lengden valgte vi å ikke publisere den første delen, som i større grad handler om å beskrive stolthet.

John var utrettelig på reisene sine, og livshistorien hans ville være verdt å fortelle. Han gikk og red mange engelske mil til strevende bosetninger i nybyggerområdene for å fremme Guds rike, noen ganger slik at han forsømte sin egen gård. I en tid da selvhevdelse regnes som en dyd, vil denne artikkelen virkelig virke som et stykke fortid. Og det er den … for ydmykhetens dyd er like gammel som Gud selv.

Det ydmyke mennesket føler seg lite, fattig, bøyd, nedtrykt og uverdig i sitt indre, og setter andre høyere enn seg selv. Det skryter aldri eller opphøyer seg selv eller forakter andre, slik den stolte og innbilske fariseeren gjorde; det sørger heller over sin svakhet, sine feil og mangler. Det «trakter ikke etter det høye, men holder seg gjerne til mennesker som står lavt». Det innretter seg ikke etter denne verden med all dens tomme prakt, stolthet og syndige utsvevelser. Det er vanligvis stille, saktmodig og mildt av sinnelag, og vet når det skal tie og når det skal tale. Det er alltid villig til å gi andre plass og anledning til å uttrykke sine meninger. I selskap viser det passende beskjedenhet og setter seg ikke på den mest ærefulle plassen, men heller på den nederste plassen ved bordet. I sine gjerninger, handlinger og gjøremål hengir det seg ikke til tomt prang: redskapene, møblene og klærne det bruker, er stort sett enkle og beskjedne, uten unødvendig pynt og dekor; for det finner ingen glede eller tilfredsstillelse i slik ytre prakt, men snarere misnøye, avsky og motvilje, fordi det vet at slike ting er syndige, forgjengelige og tomme. Det streber heller etter å smykke sjelen innvendig ved å kle seg i de åndelige og guddommelige dydene.

I sin fordervede natur er menneskene vanligvis ikke ydmyke; men fra ungdommen av er de mer eller mindre tilbøyelige til stolthet, noe som mishager Gud svært. Selv om de i begynnelsen ble skapt gode og edle, i Guds bilde, opphøyet og satt over alle andre skapninger, ble de ved sitt fall gjennom overtredelse de fattigste og mest elendige av alle skapninger. Og til tross for sin fordervede og farlige tilstand innbiller de seg ofte fortsatt at alt står bra til med dem, mens de likevel er elendige, fattige, «blinde og nakne».

Men Gud er for barmhjertig til å la dem bli værende i denne elendige tilstanden uten hjelp: Han kaller, irettesetter og overbeviser dem gjennom sin Ånd og andre nådemidler for å vekke dem fra syndens søvn. Så snart et menneske hører denne kallende stemmen og virkelig gir akt på den, og når det er blitt overbevist, ser at det er en fattig, fortapt og skyldig synder og kjenner at syndene er en byrde for tung å bære, blir det så tynget og nedbøyd av denne byrden at det føler seg lite og fattig i sitt indre. Et slikt menneske føler seg da som David, som utbrøt: «Jeg er dypt nedbøyd, jeg går og sørger hele dagen. Hele natten lar jeg sengen min svømme; med tårene mine væter jeg leiet mitt.» Det føler seg som det fattigste og minst verdige av alle mennesker. Nei, det mener at det ikke lenger er verdig til å kalles en sønn eller et barn. Det er glad for å bli regnet som en av de minste, eller som en dagarbeider. Da kan det, og vil av et oppriktig hjerte, slå seg for brystet som den fattige tolleren og be: «Gud, vær meg synder nådig!»; eller si som David: «Skap i meg et rent hjerte, Gud, og forny en rett ånd i mitt indre.»

Tolleren kneler for Gud mens en annen mann står i nærheten
Tolleren følte seg liten for Gud.

Et menneske som virkelig angrer og er ydmykt av hjertet, som virkelig vender om til Gud, oppriktig søker ham dag og natt i bønn og påkallelse, helt og fullt ofrer seg til ham, ydmykt underordner seg hans mektige hånd og ønsker fra nå av å leve og forbli trofast i hans tjeneste til enden – et slikt menneske kalles i Skriften ydmykt; og det er slike mennesker Gud gir nåde.

For eksempel kvinnen som var en synder og ydmyket seg ved Jesu føtter, vasket dem med tårene sine og tørket dem med håret sitt. Til henne sa han: «Syndene dine er tilgitt. Troen din har frelst deg. Gå i fred.» Alle slike angrende og ydmyke syndere som søker nåde, skal få den av Gud gjennom Jesus Kristus. For «der synden ble stor, ble nåden enda større». «Nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus», og «av hans fylde har vi alle fått, nåde over nåde», sier Johannes. Nåden er derfor det motsatte av fortjeneste; for når noen gir meg det han skylder meg, og som jeg har fortjent ved arbeid, gir han det til meg, ikke av nåde, men fordi han står i gjeld til meg. Men hvis noen gir meg gode gaver som jeg ikke har fortjent, og som han ikke skylder meg, gir han dem til meg utelukkende av nåde. En slik person kan jeg derfor kalle nådig, ettersom han har gitt meg sin nåde eller gjort meg delaktig i sin nåde; det vil si at han har gitt eller tilstått meg nåde.

På samme måte har Gud gjort oss delaktige i sin nåde, for han skylder oss ingenting; men vi skylder ham derimot ti tusen pund, og har ikke en eneste farthing å betale denne store gjelden med. Men Gud vil ettergi den av ren nåde, hvis vi bare ydmyker oss for ham med sann anger i hjertet, bekjenner syndene våre for ham, sørger over dem og ber ham av hjertet om tilgivelse i Jesu navn. Da «gir han nåde» til oss. Det er altså ved nåde slike ydmyke, angrende syndere blir frelst og «godtatt» gjennom hans kjære Sønn. «Men er det av nåde, da er det ikke lenger av gjerninger. Ellers er nåden ikke lenger nåde.» Rom. 11:6. Ved nåde blir vi gjenfødt og født på ny og tatt imot som barn gjennom Jesus Kristus, og gjort til arvinger til hans evige og himmelske rike; det er dette som menes med at «han gir nåde til de ydmyke».

Han gir dem nåde allerede i dette livet, ved at han tilgir syndene deres og velsigner dem på kropp og sjel med alle slags gode gaver. I livet som kommer, skjenker han dem evige og himmelske gaver og eiendeler, og evig glede, hvile og lykke. Å, hvor usigelig stort er ikke dette løftet: «Han gir nåde til de ydmyke»! For Guds nåde er ti tusen ganger mer verdt enn hele verden med all dens nytelse, prakt, ære og herlighet noen gang kan være.

«Min nåde er nok for deg», sa han til Paulus – som om han skulle ha sagt: «Min nåde dekker alle dine behov; du trenger ikke noe mer.» Jeg tror oppriktig at den som ikke kan være tilfreds med at Guds nåde er nok, aldri kan oppleve noen virkelig glede; for Guds nåde er nok for oss i tid og evighet. Hvis vi har fått del i hans nåde og setter vår lit til den, har vi alt vi trenger for å bli lykkelige, herliggjorte og velsignet i denne verden og i den kommende verden; hva mer kan vi ønske oss?

Men husk at denne nåden bare gis til de ydmyke. Å, ydmykhet, edle dyd! Hvor nødvendig du er! Du er mer verdt enn gull, rikdom og verdslig herlighet. Uten ydmykhet har vi ikke noe løfte om nådens frelsende kraft; og uten denne frelsende nåden kan ingen være Guds barn, og dermed heller ikke hans arving. Å, hvor nødvendig det er at vi ærlig gransker oss selv for å se om vi eier denne uunnværlige dyden, siden løftet om nåde bare er gitt til de ydmyke. Uten sann ydmykhet i hjertet har vi ikke noe løfte om nåde; tvert imot trues vi med at Gud vil stå oss imot, og hans trusler står like fast som løftene hans, for Jesu ord står fast og kan ikke forandres. «Hver den som opphøyer seg selv (slik den stolte fariseeren gjorde), skal fornedres, og den som ydmyker seg selv (slik tolleren gjorde), skal opphøyes.»

Vi har god grunn til å ydmyke oss: For det første på grunn av syndene våre, som har skilt oss fra Gud, han som er så god, så hellig og så vennlig. Å, synd, for en avskyelig last! Den burde få oss til å bøye oss, ydmyke oss i støvet og med skam angre i sekk og aske. Å, om vi ikke var så sta og stridlynte, og ikke lenger nølte med å ydmyke oss og bøye oss under Guds mektige hånd, siden vi ikke er noe som helst uten Guds nåde. Skal vi da med lettsinn fortsette å synde mot Guds nåde, når vi ikke har noen garanti for at livet vårt varer enda et øyeblikk? Å, hvor stor er ikke Guds tålmodighet med menneskene, siden han ikke ønsker at noen skal gå fortapt, men at alle skal angre syndene sine, bekjenne dem, forbedre livet sitt og ydmyke seg.

For det andre har vi grunn til å ydmyke oss fordi Kristus har befalt oss det. «Søk rettferdighet, søk ydmykhet! Kanskje dere blir skjult på Herrens vredes dag.» Sef. 2:3 «Han har kunngjort for deg, menneske, hva godt er. Og hva krever Herren av deg? Bare at du gjør rett, elsker barmhjertighet og vandrer ydmykt med din Gud.» Mi. 6:8 «Ydmyk dere under Guds mektige hånd.» 1 Pet. 5:6 «Vær ydmyke og sett de andre høyere enn dere selv.» Fil. 2:3 «Lev et liv som er verdig det kallet dere har fått, med all ydmykhet og mildhet, med tålmodighet, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet.» Ef. 4:1-2 «Kle dere i ydmykhet.» 1 Pet. 5:5

For det tredje på grunn av Guds dyrebare løfter. «Han gir nåde til de ydmyke.» Han har også lovet å bo hos dem. «For så sier Den høye og opphøyde, han som bor i evigheten, Den hellige er hans navn: I det høye og hellige bor jeg, men også hos den som har en sønderknust og ydmyk ånd, for å gjøre de ydmykes ånd levende og gjøre de sønderknustes hjerte levende.» Jes. 57:15 «Han skal frelse det ydmyke mennesket.» Job 22:29 «Hos de ydmyke er det visdom.» Ordsp. 11:2 «Ære skal holde den ydmyke i ånden oppe.» Ordsp. 29:23 «Den som ydmyker seg selv, skal opphøyes.» Luk. 18:14

For det fjerde Guds trusler. «Han står de stolte imot.» «Han har spredt dem som er stolte i sitt hjertes tanker.» Luk. 1:51 «Hver den som er stolt i hjertet, er en styggedom for Herren. Han slipper ikke straff.» Ordsp. 16:5 «Menneskets stolthet fører det til fall.» Ordsp. 29:23 «Hver den som opphøyer seg selv, skal fornedres.» Luk. 18:14 «Vær ikke overmodig, men frykt! For når Gud ikke sparte de naturlige grenene, så ta deg i akt, så han ikke også lar være å spare deg.» Rom. 11:20-21

For det femte Jesu Kristi eksempel. Han er «mild og ydmyk av hjertet». Se hvilket enestående eksempel på ydmykhet han ga oss da han, herrenes Herre og kongenes Konge, vasket føttene til disiplene sine! Hvor langt vår Herre og Mester senket seg da han bøyde seg og ydmyket seg. Det synes meg umulig å vise større ydmykhet enn Jesus viste den gangen da han sa: «Når jeg som er Herren og Mesteren, har vasket føttene deres, da skylder også dere å vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre.»

Er vi da alle fullt ut villige til å bøye oss og ydmyke oss slik, i samsvar med Jesu eksempel? Å, hvor mange som bekjenner seg som kristne, nekter å gjøre dette! Når vi vasker hverandres føtter, skal vi imidlertid ikke vente at vi dermed vinner frelsen, og hensikten er heller ikke å vaske bort ytre urenhet fra føttene; det er bare for å vise lydighet, kjærlighet og ydmykhet, og for å vise at vi ikke skammer oss over Jesus og ordene hans. For hvis vi bare utfører den ytre handlingen å vaske hverandres føtter, uten å ha ekte ydmykhet i hjertet og oppriktig kjærlighet til hverandre, vil det ikke gagne oss det minste; tvert imot vil det føre til større synd for oss. I ydmykhet skal hver og en sette den andre høyere enn seg selv. Den rikeste og mest ansette skal ikke mene at han er for god til å bøye seg og vaske føttene til det minste og fattigste medlemmet. Hvis Jesus hadde bedt oss om å gjøre «noe stort», ville vi ikke ha gjort det? Hvor mye mer bør vi da ikke gjøre det, når han har sagt: «Dere skylder også å vaske hverandres føtter», ettersom han har gitt oss et eksempel, så vi skal gjøre som han har gjort; og sier: «Lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet.»

«Han fornedret seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset.» Fil. 2:8 Å, tenk da over dette. Hvis Jesus, himmelens Herre, bøyde seg og ydmyket seg slik, tok på seg en tjeners skikkelse, ble spyttet på, pisket og korsfestet for oss for å forsone oss og løskjøpe oss fra forbannelsen og døden, hvor sømmelig er det da ikke at vi følger hans eksempel og går i hans fotspor i ydmykhet!

Kjære lesere, nå som vi har sett den store forskjellen mellom de stolte og de ydmyke, hva vil vi da gjøre? Gud står de første imot, men gir nåde til de siste. Hvilket skal vi da velge? Guds nåde, eller at han står oss imot? Jeg håper vi velger hans nåde. Selv om den ikke kan oppnås på annen måte enn ved å gå gjennom ydmykelsens dal, skal vi ikke av den grunn bli skremt og snu; la oss i stedet virkelig bøye oss og ydmyke oss.

Husk at Jesus var ydmyk; han opphøyet ikke seg selv. Å, hva burde vi ikke villig gjøre for å få Guds nåde? Vi burde ydmyke oss for ham med faste, gråt og inderlig bønn, helt til han hører oss og gir oss nåde. Mine brødre og søstre, la meg tale fritt til dere. Hvilken tilstand er vi i? Er vi ydmyke av hjertet? Det vil ikke gagne oss det minste om vi bare antar en ytre, hyklersk form for ydmykhet uten ekte og oppriktig ydmykhet i hjertet; det er bare den siste som gjelder i Guds øyne. «Herren ser ikke slik mennesket ser. Mennesket ser på det ytre, men Herren ser på hjertet.» 1 Sam. 16:7. Ja, han gransker hjertene, og alle tankene våre er åpne for hans blikk og kjent for ham.

Men hvis vi virkelig er ydmyke av hjertet, vil «det som holdes høyt blant mennesker», og som «er avskyelig i Guds øyne», uten tvil også være avskyelig for oss. For hvis vi virkelig er ydmyke, har vi også fått hans nåde; og hvis vi har hans nåde, har vi også hans Ånd; og hvis vi har hans Ånd, er vi også hans barn; og hvis vi er hans barn, har vi også del i hans guddommelige natur. Og hvis vi har del i hans guddommelige natur, er det utvilsomt sant at «det som holdes høyt blant mennesker», og som «er avskyelig i Guds øyne», også må være avskyelig for oss. La oss da ærlig, som for Guds ansikt, undersøke om vi fremdeles gleder oss for mye over det som holdes høyt blant mennesker. Gud, som gransker hjertene våre, vet hva som er i dem; vi kan ikke bedra ham. «Far ikke vill! Gud lar seg ikke spotte.»

Hvor ydmyke vi enn kan synes å være utad, kan jeg ikke tro at «det som holdes høyt blant mennesker» er avskyelig for oss så lenge vi godtar unødvendig og tom pynt og utsmykking av husene og familiene våre, og ikke gjør vårt ytterste for å forhindre og fjerne slike avskyeligheter. Og hvis slike tomme, verdslige ambisjoner ennå ikke er blitt avskyelige for oss, har vi ennå ikke fått del i den guddommelige natur og kan følgelig ikke være Guds barn; for Guds barn har del i Guds natur og karakter, noe ingen kan benekte.

Å, hvem burde ikke tenke alvorlig over dette når han ser verdens ondskap og stolthet? Flertallet ser ut til med vilje å haste med den store strømmen av verdslig ærgjerrighet langs den brede veien mot fortapelsens avgrunn. Så fryktelig forkvakler de sitt vesen, så de knapt lenger ser ut som mennesker. Det virker som om de ikke lenger er tilfredse med den skikkelsen Gud ga dem. Vi kan ikke unngå å tenke om mange av dem at de verken frykter Gud eller akter mennesker.

Hvis dette nå skulle komme for øynene eller ørene til noen som befinner seg sunket ned i og innhyllet av stolthetens ondskap, vil jeg si til ham: «Skynd deg! Skynd deg og berg din dyrebare sjel: flykt ut av Babel! Flykt! Flykt, ber jeg deg, ut av Sodoma i denne fordervede og syndige verden, så du ikke får del i plagene dens. Å, forlat straks lastens brede vei, og ydmyk deg under Guds mektige hånd før det for alltid er for sent. Å, skynd deg å angre og vende om, så syndene dine kan bli strøket ut. Bøy deg og ydmyk deg slik den angrende tolleren gjorde, så skal også du få barmhjertighet for din stakkars sjel. Søk nåde i ydmykhet, ikke i stolthet; for jeg sier deg igjen: ‘Gud gir nåde til de ydmyke’, ikke til de stolte. Å, kom da, jeg ber dere, alle som leser eller hører dette, hvis dere ikke allerede har kommet. Hør, dere kan ennå finne nåde: kom, alt er ferdig. ‘Kom frimodig fram for nådens trone, så dere kan få barmhjertighet og finne nåde til hjelp i nødens stund.’ Kom nå, og vent ikke på en ‘mer beleilig tid’. ‘Se nøye til at ingen går glipp av Guds nåde.’ Hebr. 12:15. ‘Ånden og bruden sier: Kom! Og den som hører det, skal si: Kom! Den som tørster, skal komme, og den som vil, skal få ta livets vann for intet.’»

Jeg føler at jeg knapt kan slutte å advare deg, du elendige menneske! Gransk deg selv alvorlig og kritisk i speilet som er stilt foran deg, og tenk nøye over hvilken karakter du har, og hvilken gruppe du tilhører, de stolte eller de ydmyke. Å, gransk deg selv: dette er ingen liten sak. Snart, svært snart og uventet, kan du bli tatt bort fra denne verden for å få lønn av Guds evige nåde eller motta «vrede og harme, trengsel og angst», som skal komme over «hvert menneske som gjør det onde». Hvis du fortsatt er på de stoltes vei, så vend om, å, vend om, og vis medfølelse med deg selv, menneske! Ta imot advarselen, så ikke Guds vrede blir din evige lodd. La deg overtale, jeg ber deg.

Til slutt håper jeg at leserne mine vil ta imot min ydmyke formaning i kjærlighet og granske den nøye, og at de, hvis de finner sannheten i det som er lagt fram for dem, helhjertet vil slutte seg til saken og hjelpe meg å kjempe mot stolthet og å innprente ydmykhet. Jeg vil særlig oppfordre mine medarbeidere til å benytte privilegiet og anledningen til å komme med flere bemerkninger om dette emnet, og til å forbedre eller supplere det som trengs for å fylle eventuelle mangler som måtte være igjen.

Av hele mitt hjerte ønsker jeg alle leserne Guds frelsende nåde, Jesu kjærlighet og Den hellige ånds fellesskap. Men vit, sier jeg igjen, at Gud bare gir denne nåden til de ydmyke. Måtte han gjøre denne formaningen til en velsignelse for mange hjerter, så de kan bli ført til å tenke over dette og i ydmykhet vende seg til Gud, hvis de ikke allerede har gjort det, og be ham om nåde mens nåden ennå tilbys, slik at han alene kan bli æret ved dette, gjennom Jesus Kristus. Amen. ~

Et sverd mot fienden er et ydmykt hjertelag:
Fra den som har et ydmykt sinn, må fienden skyndsomt dra:
Ydmykheten forakter hans hovmodige, stolte, grumme mine,
Han kan ei tenke seg å være der hvor saktmodighet ydmykt råder:
Det sårer ham, går ham til hjertet, å se et ydmykt sinn,
For hans natur er stolt og hovmodig, går helt en annen vei.

Omslaget til Pride and Humility

Pride and Humility, som denne artikkelen er hentet fra, kan lastes ned gratis fra:
www.PrimitiveChristianity.org.
Trykte eksemplarer kan kjøpes hos:
Sermon on the Mount Publishing,
P.O. Box 246
Manchester, MI 48158.
www.kingdomreading.com

Tidsskriftreferanse

Den ydmyke føler seg liten. John M. Brenneman. The Heartbeat of The Remnant, mars/april 2013 · Bind 19 · Nummer 2. Originalsider 10–13.

Ephrata Christian Fellowship

Last ned Markdown ↓

Se gjennom denne oversettelsen på GitHub

Relaterte artikler

Les utgaven
Skarpe ordmars/april 2013

Flyr du for høyt?

I gresk mytologi finnes det en merkelig fortelling om en mann som møtte døden fordi han fløy for nær solen. Mannen het Ikaros. Ifølge fortellingen ble Ikaros og faren hans satt i fengsel på øya Kreta. Faren, som var en…

Kvinnermars/april 2013

Betraktninger for døtre

Så de kan lære opp de unge kvinnene ... Kjære døtre, Dere lever i en enestående generasjon (selv om hver generasjon har hatt sine prøvelser og fristelser for Kongens datter), der dere stadig bombarderes med alt verden…

In His service, and because He lives, Marcia Zimmerman
Åndelig dømmekraftmars/april 2013

Tungetaletesten

I denne enkle testen skal vi stille noen spørsmål om hva Bibelen sier om tungetale. Svarene er så opplagte at vi ikke engang vil oppgi dem. TENK over svarene. Jesus sa at vi skal kjenne dem på deres (frukter, gaver). Vi…

Om arkivet

Utforsk Bibelen, kristent disippelliv og hverdagens tro gjennom sidene i The Heartbeat of the Remnant.

Abonner via RSS