Tal ikke ondt om hverandre, brødre. Den som taler ondt om sin bror og dømmer sin bror, taler ondt om loven og dømmer loven. Men dersom du dømmer loven, er du ikke en som følger loven, men en dommer. Det finnes én lovgiver, som har makt til å frelse og til å ødelegge. Hvem er du som dømmer en annen? Jak 4:11-12
Hvem er du som dømmer en annens tjener? Rom 14:4
Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! For den dommen dere dømmer med, skal dere selv dømmes med, og det målet dere måler med, skal dere selv få tilmålt. Matt 7:1-2
Vår Herre og Mester – den ene lovgiveren – kaller først og fremst disiplene sine til å være mennesker som handler etter ordet, og forbeholder med rette plassen som lovgiver og dommer for seg selv. Jesaja profeterte om Frelseren i Jesaja 11:2-4:
HERRENS Ånd skal hvile over ham, visdoms og forstands ånd, råds og styrkes ånd, kunnskaps og gudsfrykts ånd. Den skal gi ham skarp innsikt i frykten for HERREN. Han skal ikke dømme etter det øynene ser, og ikke skifte rett etter det ørene hører. Han skal dømme de fattige med rettferdighet og skifte rett med redelighet for de ydmyke på jorden. Han skal slå jorden med sin munns stav, og med leppenes ånde drepe de ugudelige.
Igjen, i Jesaja 42:1-4 viser profeten Faderen som taler om vår Herres verk:
Se, min tjener, som jeg støtter, min utvalgte, som min sjel har behag i. Jeg har lagt min Ånd på ham; han skal føre retten ut til folkeslagene. Han skal ikke rope og ikke heve stemmen, og ikke la sin røst høres på gaten. Et knekket siv skal han ikke bryte, og en rykende veke skal han ikke slukke. Han skal føre retten fram i sannhet. Han skal ikke svikte eller miste motet før han får grunnlagt retten på jorden. Øyene skal vente på hans lov.
Vi begynner å erfare oppfyllelsen av disse profetiene personlig og i fellesskap når vi tror på Herren. Vi ser også fram til den tiden da Han som har rett til å herske, vender tilbake til denne jorden, og jordens riker blir slått i stykker og blir vår Herres og hans Kristi rike. (Esek 21:27, Sal 2:9, Åp 2:27, Åp 5, Åp 11:15-17)
Begynn med oss selv
1 Peter 4:17-19 (som taler om lidelsene de hellige utholder) sier oss:
For tiden er kommet da dommen skal begynne med Guds hus. Men begynner den med oss, hva blir da enden for dem som ikke lyder Guds evangelium? Og når den rettferdige vanskelig [med store vanskeligheter] blir frelst, hvor skal da den ugudelige og synderen bli av? Derfor skal de som lider etter Guds vilje, overlate sine sjeler til ham som til en trofast Skaper, mens de gjør det gode.
1 Korinterbrev 11:31-32 advarer oss om at dersom vi ikke dømmer vårt eget liv på rette vis, vil Herren dømme oss med tukt, for at vi «ikke skal bli fordømt sammen med verden», og Hebreerne 12:5 formaner oss: «Forakt ikke Herrens tukt, og mist ikke motet når du blir refset av ham.» Forfatteren oppmuntrer oss videre med at denne tukten og irettesettelsen er en velsignelse, ettersom den er en form for Faderens kjærlighet til oss; den bekrefter at vi er hans barn. Og hvis vi tar imot den på rette vis, vil åndene våre underordne seg åndenes Far, og vi skal få del i hans hellighet og bære rettferdighetens fredelige frukt i livene våre.
Alle disse versene understreker vår Herres rolle som en trofast Far, den ene rettferdige lovgiver og en vis dommer med god dømmekraft blant sitt folk. Hebreerbrevet formaner oss også om at «det er forferdelig å falle i den levende Guds hender» (10:31), og at det ikke finnes noen «skapning som er skjult for ham», men «alt (selv hjertets tanker og hensikter) ligger nakent og bart for øynene på ham som vi skal stå til regnskap for» (4:13). Enten han lar oss høste det vi har sådd i blindhet og uvitenhet, eller han søker å utvikle karakteren vår og forme oss etter bildet av hans sønner, kan vi stole på at vår Far er med oss, at han ikke vil gi oss mer enn vi kan bære, og at han utfører sitt store gjenløsningsverk i livene våre. Velsignet være hans navn!
Alle blikk rettet mot Jesus
Fordi vi først og fremst er ansvarlige for vårt eget liv, og fordi det er umulig for oss å hjelpe vår bror fram til et sted vi selv ennå ikke har nådd, kaller Gud hver og en av oss til å rette blikket mer mot ham enn mot hverandre. Mens vi «ser på Jesus», løper vi dette løpet. Han er opphavsmannen til vår tro – han var den første som løp dette løpet, og vi svarer på hans kall om å følge i hans fotspor. Han er også fullenderen – han har allerede fullført løpet «og satt seg ved høyre side av Guds trone», og han skal fullføre sitt verk i oss mens vi fortsetter å se på ham. Når vi holder fast ved innstillingen «å se på Jesus» og passer på å «legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss», hjelper det oss å bli på vår rette plass som dem som handler etter ordet, i stedet for å tilrane oss vår Herres plass i andres liv. Hebr 12:1-2
Romerne 14:10-13 forklarer:
Men hvorfor dømmer du din bror? Eller hvorfor forakter du din bror? Vi skal jo alle stå fram for Kristi domstol. For det står skrevet: Så sant jeg lever, sier Herren: For meg skal hvert kne bøye seg, og hver tunge skal bekjenne Gud. Så skal altså hver enkelt av oss avlegge regnskap for seg selv overfor Gud. La oss derfor ikke lenger dømme hverandre. Døm heller slik: Ingen må legge en snublestein eller noe som kan føre til fall, i sin brors vei.
Fordi vi sammen har del i en Fars kjærlighet, og fordi vi løper det samme løpet sammen, kaller vår Herre oss til å hjelpe hverandre i dette løpet. Vi skal løfte de slappe hendene og styrke de vaklende knærne og gjøre stiene rette for føttene våre, så den som halter, ikke skal bli drevet bort, men bli helbredet. Hebr 12:12-13
Hjelpere og tjenere
Denne kjærlighetens tjeneste krever at vi engasjerer oss i hverandres liv – ikke som selvrettferdige dommere over hverandre, men som medmennesker som handler etter ordet, og som hjelper hverandre til glede. Den kaller oss til å underordne oss hverandre i gudsfrykt, legge bak oss våre egoistiske ambisjoner og verdslige visdom og bli tjenere – lik vår Mester i himmelen – som søker velferden til dem rundt oss før våre egne interesser. Vi tar del i vår Herres gjenløsningsverk i hverandres liv når vi står ved hverandres side og hjelper hverandre med å følge Herren. En bekjennelse av tro som ikke bærer denne frukten, blir hykleri.
Mange steder i Det nye testamentet kalles vi som troende til å skjelne i livets situasjoner. 1 Johannes 4:1 sier oss:
Mine kjære! Tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud! For mange falske profeter er gått ut i verden.
Vår Herre roste menigheten i Efesos fordi de hadde «prøvd dem som sier at de er apostler, men ikke er det, og funnet dem løgnere». Åp 2:2 I 1 Korinterbrev 5 oppmuntret Paulus korinterne til ikke å være overmodige, men til å «dømme dem som er innenfor», så det ikke skulle finnes kjent synd blant dem. I 1 Korinterbrev 14:29 lærte han at de andre profetene skulle prøve det som ble forkynt. 1 Tessalonikerbrev 5:21 kaller oss til å «prøve alt; hold fast på det gode». Og 1 Korinterbrev 1:10 løfter fram en nesten utrolig standard:
Men jeg formaner dere, brødre, ved vår Herre Jesu Kristi navn, at dere alle må tale enstemmig, og at det ikke må være splittelse blant dere, men at dere må være fullt forent i samme sinn og samme vurdering.
Ifølge Skriften er Gud en Gud som dømmer, og han elsker klarhet og sunn dømmekraft. Livene våre blir rikere hvis vi får del i hans visdom. Ordspråkene 2:6-9 sier:
For HERREN gir visdom, fra hans munn kommer kunnskap og innsikt. Han har sunn visdom på lager for de rettskafne, han er et skjold for dem som vandrer redelig. Han vokter rettens stier og verner sine helliges vei. Da skal du forstå rettferdighet og rett og redelighet, ja, alle gode veier.
Å dømme i selvrettferdighet er å trosse ham som gir sunn visdom, og å søke å handle i egen visdom, uavhengig av hans Ånd. Å skjelne rett innebærer å fortsette å være underlagt ham, ta imot og anvende den visdommen som bare han kan gi. Vår holdning til dem vi deler fellesskap med, viser ofte hvilken visdom vi tar del i. Jakob 3:13-18 sier oss:
Hvem er vis og forstandig blant dere? La ham vise det gjennom et godt liv, med gjerninger som er gjort i visdommens ydmykhet. Men har dere bitter misunnelse og strid i hjertet, så skryt ikke og lyv ikke mot sannheten! Denne visdommen kommer ikke ovenfra, men er jordisk, sjelelig og djevelsk. For der det er misunnelse og strid, der er det uorden og alle slags onde gjerninger. Men visdommen ovenfra er først og fremst ren, deretter fredelig, mild, føyelig, full av barmhjertighet og gode frukter, upartisk og uten hykleri. Rettferdighetens frukt blir sådd i fred av dem som skaper fred.
Jesaja 5:20 forkynner ve over den selvrettferdige uavhengigheten: «Ve dem som kaller ondt godt og godt ondt, som gjør mørke til lys og lys til mørke, som gjør bittert til søtt og søtt til bittert!» Jesaja 59:8-15 beskriver også de sørgelige følgene av denne feilen:
Fredens vei kjenner de ikke, rett finnes ikke på deres stier. De har gjort seg krokete veier; ingen som går der, skal kjenne fred. Derfor er retten langt borte fra oss, og rettferdigheten når ikke fram til oss. Vi venter på lys, men se, det er mørke, på stråleglans, men vi går i mulm. Vi famler langs veggen som blinde, vi famler som om vi ikke hadde øyne. Vi snubler ved høylys dag som om natten, vi er som døde på øde steder. Vi brummer alle som bjørner og klager sårt som duer. Vi venter på rett, men den finnes ikke, på frelse, men den er langt borte fra oss. For våre overtredelser er mange for deg, og våre synder vitner mot oss. Ja, våre overtredelser følger oss, og våre misgjerninger kjenner vi: Vi har forbrutt oss og løyet mot HERREN, vendt oss bort fra vår Gud, talt undertrykkende og opprørske ord, tenkt ut og talt løgn fra hjertet. Retten er drevet tilbake, rettferdigheten står langt borte. Sannheten har falt på gaten, og redeligheten slipper ikke fram. Ja, sannheten svikter, og den som vender seg bort fra det onde, gjør seg selv til et bytte. HERREN så det, og det var ondt i hans øyne at retten manglet.
Det er ikke mulig å rette undertrykkende ord mot våre brødre og søstre uten at vi har forlatt vår plass som lydige ordets gjørere i Guds rike og blitt selvrettferdige dommere. Hvis vi taler opprørske ord, viser det at vi lever i den samme villfarelsen.
Sammen ...
Må Gud gi hver og en av oss nåde til å vandre sammen med blikket rettet mot ham og vokse sammen i hans visdom. Jakob 1:19-27 sier oss:
Derfor, mine kjære brødre, skal hver og en være rask til å høre, men sen til å tale og sen til vrede! For menneskets vrede fremmer ikke Guds rettferdighet. Legg derfor bort all urenhet og all overflod av ondskap, og ta ydmykt imot ordet som er plantet i dere, det som har makt til å frelse sjelene deres. Vær ordets gjørere, ikke bare dets hørere, ellers vil dere bedra dere selv. Den som hører ordet, men ikke gjør etter det, ligner en mann som ser sitt naturlige ansikt i et speil. Han ser på seg selv, går sin vei og glemmer straks hva slags menneske han var. Men den som ser inn i frihetens fullkomne lov og holder fast ved den, og ikke er en glemsom hører, men en som handler, han skal bli velsignet i det han gjør. Om noen blant dere ser ut til å være religiøs, men ikke holder tungen i tømme og bedrar sitt eget hjerte, er hans gudsdyrkelse verdiløs. En gudsdyrkelse som er ren og ubesmittet for Gud og Faderen, er å besøke foreldreløse og enker i deres nød og å holde seg selv uplettet av verden.
Det som er sant om forholdene våre i en lokal menighet, gjelder også forholdet mellom menigheter. Gud kaller oss til å vise ydmykhet i sinnet og et tjenende hjerte overfor hverandre i hans allmektige virke når vi omgås andre menigheter.
Vår Frelser, den eneste vise Gud, være ære og majestet, herredømme og makt, nå og i all evighet. Amen. Jud 1:25 ~
Forfatteren av denne artikkelen ønsker tilbakemeldinger.
