# Å TALE SANNHETEN i kjærlighet EN MISJONÆRS TANKER Språk: nb Forfatter: by Barry Grant Titanyen, Haiti Opprinnelig utgave: The Heartbeat of the Remnant, Vinter 2020, Nummer 4 Originalsider: 4–6 Les artikkelen: Original PDF: Winter\-2020\-Remnant\-1\.pdf [The Heartbeat of the Remnant, Vinter 2020]() *Så vi ikke lenger skal være barn, kastet hit og dit og drevet omkring av hver lærdomsvind, ved menneskers bedrag og listige knep, når de planlegger å føre oss vill; **men tale sannheten i kjærlighet** skal vi i alle ting vokse opp til ham som er hodet, Kristus: – Efeserne 4:14\-15\.* Ofte blir disse versene, nærmere bestemt den siste delen, drøftet i vår tid\. Noen ganger lurer jeg på om vi ikke har framstilt vår kjære bror Paulus’ ord feil\. Vi vet alle at Jesus aldri måtte trekke tilbake en uttalelse; han sa aldri noe feil eller uttalte seg upassende\. Hvordan vet vi det? Hebreerne 4:15 og 9:28 sier begge at Jesus var uten synd, så dette kan vi trygt bekrefte både i hjertet og med våre ord\. Når vi nå ser på noen av beretningene om det Jesus sa til dem rundt seg, kan vi si at han ikke hørtes særlig kjærlig ut\! *Ve dere, skriftlærde og fariseere, hyklere\! Dere sluker enkers hus og holder lange bønner for syns skyld\. Derfor skal dere få desto strengere dom\. Ve dere, skriftlærde og fariseere, hyklere\! Dere farer over hav og land for å vinne én proselytt, og når han er blitt det, gjør dere ham dobbelt så mye til et helvetes barn som dere selv – Matteus 23:14\-15\.* Han kalte fariseerne hyklere mange ganger\. Han kalte til og med en av sine mest hengivne disipler, Peter, «Satan»\. Denne beretningen ser ut til å ha vært ganske betydningsfull, siden den er gjengitt av tre av evangelieforfatterne i Matteus 16:23, Markus 8:33 og Lukas 4:8\. Hva betyr det å «tale sannheten i kjærlighet»? Betyr det at vi alltid snakker med en behagelig tone? Betyr det at vi aldri sier et skarpt eller hardt ord? Paulus sier til Titus at han skal *…tale, formane og **irettesette med all myndighet**\. La ingen forakte deg – Titus 2:15\.* I Johannes’ åpenbaring sier Jesus … *Alle dem jeg elsker, refser og tukter jeg … – Johannes’ åpenbaring 3:19\.* Det er nesten som om Jesus sier at du ikke kan irettesette noen med mindre du først elsker dem\. Skriften forteller at apostelen Paulus formante menigheten i Efesos til å *…ikke ha noe fellesskap med mørkets ufruktbare gjerninger, **men heller irettesette dem**\. For det er skammelig selv å tale om det de gjør i det skjulte\. Men **alt som blir avslørt, blir åpenbart av lyset**; for alt som åpenbarer, er lys – Efeserne 5:11\-13\.* La oss være ærlige: Det er lettere å snakke med kjærlighet og mildhet enn å irettesette noen vi elsker\. \(Eller er det snarere noen vi vil skal fortsette å elske oss?\) På en eller annen måte må vi glemme eller overse at Bibelen snakker om irettesettelse mer enn 70 ganger dersom vi vil være en del av det enkle evangeliet som bare handler om kjærlighet, og som er altfor vanlig i dag\! Når var sist du talte sannheten i kjærlighet? Forhåpentligvis vil de fleste si i dag, eller for noen minutter siden, og det er bra\. Men når var sist du irettesatte noen for en villfaren handling? Kanskje det er en stund siden\. Kanskje de du har fellesskap med, mener at det er å dømme å blande seg inn i en annens liv\. Tross alt kan det jo forsvares med: «Vi har alle bjelker i våre egne øyne, ikke sant?\!» Gud forby\! La oss omvende oss og fjerne bjelkene fra øynene våre, så vi kan hjelpe vår bror\! *Hva med i menighetene våre? Se til, brødre, at ingen av dere har et ondt og vantro hjerte, så han faller fra den levende Gud\. Men forman hverandre hver dag, så lenge det heter «i dag», for at ingen av dere skal bli forherdet ved syndens bedrag – Hebreerne 3:12\-13\.* Hvis vi bare sier «hyggelige» ting til hverandre, vil vi ha lett for å begynne å gli bort\. Apostelen Paulus instruerer Timoteus … *Dem som synder, skal du irettesette i alles påhør, så også de andre kan bli grepet av frykt – 1\. Timoteus 5:20\.* Finner vi oss selv i å adlyde disse skriftstedene? Eller støtter vi oss for mye til andre, og bruker det dermed som grunn til ikke å gjøre vår del? Kan det være at vi har et problem? Kan det være at vi ikke kan adlyde begge befalingene – «Irettesett» og «Tal i kjærlighet»? Selvfølgelig ikke\. Vi er alle enige om at disse versene ikke motsier hverandre\. Hvordan kan det da ha seg? Hvordan kan vi irettesette skarpt \(Titus 1:13\) og samtidig tale sannheten i kjærlighet \(Efeserne 4:15\)? Jeg tror at vi først må se nærmere på verset i Efeserbrevet\. Hva betyr ordet **i**? Betyr det det samme som ordet **med**? Jeg tror ikke det\. Vi kan tale sannheten **med** kjærlighet uten å tale den **i** kjærlighet\. På den annen side vil vi alltid ha kjærlighet i hjertet \(Guds kjærlighet – kjærlighet til en sjels evige vel\) dersom vi taler **i** kjærlighet, men det er kanskje ikke en kjærlighet den andre personen **føler**, hvis vedkommende styres av følelser\. Kan det være at dette lille ordet **i** er årsaken til all forvirringen? La oss se på et eksempel\. Tenk deg at du tar med den fire år gamle sønnen din ut for å felle noen trær til ved\. Alt går bra, for du og sønnen din har en god forståelse av hvordan dette fungerer\. Men idet du nesten har sagd gjennom det første treet, oppdager du plutselig at sønnen din går mot stedet der treet kommer til å falle\. Hva gjør du? Sønnens liv er i fare\. Skal du kanskje be ham mykt og mildt om å snu seg og komme til deg? Kanskje du bør tenke litt over hvordan du kan snakke til ham uten å støte ham? Det finnes naturligvis mange ulike måter de neste avgjørende øyeblikkene kan utspille seg på\. Stemmen din vil helt sikkert gjenspeile kjærligheten du har til barnet ditt\. Ingen far ville bare være likegyldig i et slikt øyeblikk\. Kjærligheten hans til sønnen ville få ham til å rope til sønnen med hastverk\. Jeg ville, fordi jeg elsker sønnen min inderlig, ropt eller skreket\. Jeg ville gjort hva som helst\. Jeg ville til og med løpt inn i fare for å dra ham i sikkerhet\. Etterpå ville jeg sannsynligvis skjenne på ham og si at han måtte være mer forsiktig og gå mer aktsomt\. Jeg tror at det å tale **i** kjærlighet til tider kan høres ganske skarpt ut\. Jeg tror faktisk at vi ifølge Bibelens lære kan irettesette skarpt og med myndighet, og samtidig gjøre det **i** kjærlighet\. Problemet ligger i hjertet: Når vi ikke har kjærlighet i hjertet for våre brødre, gjør vi oss uskikket til å tale sannheten til dem\. Gjennom årene vi har bodd i Haiti, har jeg erfart at et skarpt ord som blir sagt i kjærlighet, når mye lenger enn et mildt ord uten kjærlighet\. Folk vet ofte om du elsker dem eller ikke\. Når den kjærligheten er der, er det til tider nødvendig å formane, irettesette og oppmuntre med all tålmodighet og lære\. Forholdet blir ensidig dersom vi aldri får lov til å korrigere noen eller si et advarende ord inn i livet deres\. Når vi ser et problem i en brors liv, får kjærligheten vår til ham oss til å dele bekymringen vår med ham\. Det er det ekte kjærlighet gjør\. Hvis vi er mer opptatt av vennskap og at alt skal gå knirkefritt, forsømmer vi denne svært viktige praksisen\. Altfor ofte er vi redde for å si noe inn i hverandres liv fordi vi tror at hvis vi snakker ærlig med vennen vår, vil han eller hun ikke lenger sette pris på oss\. Men husk: Hvis vi ikke har kjærlighet til hverandre, bør vi bare tie\. Hvis vi er kommet dit, bør vi be om at Gud skal virke i hjertene våre så vi forandrer oss; Gud ER jo kjærlighet\. Sier jeg at vi ikke skal bry oss om hvordan vi snakker? Absolutt ikke\. Jeg håper ikke det er budskapet jeg formidler\. Jeg vet at det er en hårfin grense mellom å ta feil på hver sin side av denne saken, men hvis vi lar hjertene våre tale ærlig og med Den hellige ånds skjønn, vil forholdene våre bli bedre og sterkere\. *For det skal komme en tid da de ikke lenger tåler den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de samle seg lærere i mengdevis, fordi det klør dem i ørene – 2\. Timoteus 4:3\.* Jeg føler at dagens menighet har blitt for mild\. Vi tåler ikke irettesettelse, og derfor praktiserer vi ikke lenger denne viktige delen av kristenlivet\. På grunn av dette svikter kjærligheten og det nære fellesskapet vårt\. I stedet nøyer vi oss med å si vennlige og milde ord, og motiverer dermed aldri hverandre til å vokse\. Er vi blitt så lett krenket at vi ikke lenger kan høre Gud tale gjennom brødrene våre? Er vi blitt så hårsåre at våre medarbeidere ikke har frihet til å si noe inn i livet vårt? Gud, åpne øynene våre\! Gud, hjelp oss\! *Jern skjerper jern, og det ene mennesket skjerper det andre – Ordspråkene 27:17\.* Når vi skjerper hverandre, føles det ikke alltid godt\. Ofte svir det, eller gjør rett og slett vondt\. Men det er svært godt for oss og vel verdt det\. La oss si at bilen din har brutt sammen ved veikanten, og du er usikker på hva problemet er\. Så kommer en bror forbi\. Han vil vise deg kjærlighet og leter etter noe «hyggelig» å si\. Han kommenterer hvor vakker lakken på bilen din er, og hvor rene vinduene ser ut\. Hva har han gjort når han drar? Ingenting annet enn å muntre deg opp for en liten stund\. Du har fortsatt et problem\. Så kommer en annen bror, og det går helt annerledes\. Han ser over bilen og sier lite om lakken og vinduene\. Han undersøker raskt motoren og sier at det er et problem som må repareres\. Han forteller deg at du ikke kommer noen vei før du fikser det\. Blir du sint på ham? Selvfølgelig ikke\. Klager du over at han ikke engang brydde seg om hvor fine dekkene var? At han ikke sa noe om lakken eller vinduene? Ikke tale om\. Men når det gjelder brorskapet, vil vi alle sitte sammen og snakke om de hyggelige tingene og la det som er for «følsomt», bli værende i mørket\. Har vi i stillhet blitt enige om ikke å korrigere hverandre? Det virker nesten som om en bror som vil irettesette eller formane en annen bror, like gjerne kan forberede seg på «krig»\. Slik skal det ikke være\. Hvis vi elsker hverandre, noe Gud sier at vi må gjøre for å kunne elske ham, vil vi være åpne for å snakke med hverandre om bekymringene våre og lytte til hverandre\. Hvis vi tenker på alt annet i livet – et klasserom, arbeidsplassen og til og med gatene i byen vår – vil det gå galt uten korrigering\. Vi må lytte til dem rundt oss som ønsker å hjelpe oss\. Altfor ofte vil vi heller være i fred og går dermed glipp av en stor velsignelse ved ekte kristent brorskap\. Hvis vi ønsker denne velsignelsen i livet vårt, må vi bevisst velge å ta imot all konstruktiv kritikk som måtte komme vår vei, uansett hvem den kommer fra eller hvor uvennlig den kan virke\. Noe som i stor grad hjelper oss med å ta imot «sårende» irettesettelser, er alltid å si til oss selv at den andre personen vil «hjelpe» oss, ikke «såre» oss, selv om det kanskje føles annerledes\. *Men tale sannheten i kjærlighet …* Kanskje ligger vekten i dette verset faktisk på ordet ***sannheten***\. Det er ikke alltid lett å tale sannheten; det krever kjærlighet til en annen å få deg ut av komfortsonen\. Når du har en gruppe brødre som virkelig elsker hverandre, vil de si noe inn i hverandres liv – de vil tale sannheten **i** kjærlighet\. Hvordan vi snakker til hverandre, betyr helt klart mye\. Tungens makt er ingen liten sak\. Men hvis vi ikke er uvillige til å tale sannheten når det betyr at noen blir misfornøyde med oss, er ikke vi da skyldige? Jeg tror at menneskefrykten har sneket seg inn og styrer oss mer enn vi liker å innrømme\. La oss se på noen eksempler i Den hellige bibel\. Hvis Jesus hadde latt menneskefrykt påvirke livet sitt, ville tjenesten hans vært svært annerledes – han ville ha tiet mye av tiden\. Tenk på disiplene: Hver og én av dem led for sitt\. Til slutt kunne de ikke annet enn å tale om det de hadde sett og hørt\. Døperen Johannes irettesatte Herodes\! Og han mistet hodet for det\. Hvis du leser gjennom Martyrspeilet, kunne martyrer i mange av fortellingene ha overlevd dersom de bare hadde tiet eller sagt hyggelige, medgjørlige ord\. Men de kunne ikke det; de måtte tale sannheten, uansett hva utfallet ble\. De elsket ikke sitt liv, selv ikke når det førte til døden\. Jeg tror ikke det var tonefallet martyrer brukte som førte menneskers vrede over dem, men snarere **hva** de sa\. La oss være ærlige\. Vi liker alle at folk er fornøyde med oss\. Vi arbeider hardt og lever rettskaffent for å oppnå dette\. Men er det bibelsk? Jeg tror at dette verset, *å tale sannheten i kjærlighet,* skal få oss bort fra den lettvinte veien og til å begynne å si de harde tingene i Skriften, som får verden til å hate oss, og å si de harde tingene som får en bror eller søster til å tenke over sin ferd og omvende seg\. Når vi taler **i** kjærlighet, tror jeg at vi har en åpen dør til å si de harde tingene\. Jeg er så takknemlig for dem som elsket meg nok til å si det jeg trengte å høre\. Jeg ber om at Gud fortsatt vil sette slike mennesker i livet mitt – mennesker som er villige til å ofre vennskapet, om nødvendig, for å advare meg når jeg er på villspor\. Å, måtte Gud reise opp menn som har evigheten for øye og kjenner verdien av én sjel\. Menn som vet hvordan de skal ofre det å være godt likt, så de kan være verdens lys\. Jeg tror at det første steget vi må ta for å oppfylle dette verset, er å omvende oss fra mangelen på ekte, bibelsk kjærlighet til hverandre\. Først da, og ikke før, kan vi begynne å … *tale sannheten i kjærlighet, \[så vi\] i alle ting kan vokse opp til ham som er hodet, Kristus – Efeserne 4:15\.*