# Menigheten må først omvende seg Språk: nb Forfatter: by J\. Edwin Orr Opprinnelig utgave: The Heartbeat of The Remnant, juli/august 2004, Nummer 4 Originalsider: 23, 24, 25, 32 Les artikkelen: Original PDF: 2004\-07\-remnant\.pdf [The Heartbeat of The Remnant, juli/august 2004]() > *«Alle dem jeg elsker, refser og tukter jeg\. Vær derfor nidkjær og omvend deg\!» > Åpenbaringen 3:19* Det er virkelig bemerkelsesverdig at ordet «Omvend deg» forekommer i budskapene til de sju menighetene\. Ordet *omvendelse* forbindes i den gjennomsnittlige kristnes bevissthet med syndere, ikke med bekjennende kristne\. Og likevel er ordet som brukes gjennom hele Det nye testamentet når evangeliebudskapet forkynnes for syndere, nøyaktig det samme ordet som vår Herre gjentar i budskapene sine til de sju menighetene\. Ordet «Omvend deg» forekommer mer enn sju ganger i disse sju budskapene\. Det er utelatt i to av dem – Smyrna, den fattige, forfulgte menigheten, for en menighet under forfølgelse er som regel renset, og Filadelfia, den trofaste menigheten, menigheten som hadde holdt fast ved troen\. Substantivet «*metanoia*» \(omvendelse\) defineres på ulike måter som en sinnsforandring, en forandring i hjertet, en holdningsendring eller en kursendring\. Med dette i mente, la oss se nærmere på hvordan verbet brukes i Åpenbaringen\. 1. I det første budskapet beskrives Efesos som en virksom menighet som tålmodig arbeidet for Gud og var fullstendig rett i læren\. «Jeg vet om dine gjerninger, ditt arbeid og din tålmodighet, og at du ikke kan tåle de onde\. Du har prøvd dem som sier at de er apostler, men ikke er det, og du har funnet at de er løgnere\. Du har holdt ut og vært tålmodig, og for mitt navns skyld har du arbeidet og ikke gått trett\. Men jeg har dette imot deg: Du har forlatt din første kjærlighet\. Husk derfor hvor du er falt fra, og omvend deg \.\.\.» 2. Det \(tredje\) budskapet til Pergamon klager over at de spiser kjøtt som er ofret til avguder, at de driver hor, og at de holder fast ved den avskyelige læren til nikolaittene\. «Omvend deg\!» 3. Også Tyatira blir refset i det fjerde budskapet\. Og igjen oppfordres de til omvendelse\. 4. Den døende menigheten i Sardes blir igjen befalt å omvende seg\. 5. Også Laodikea blir oppfordret til å omvende seg\. Før vi kommer til anvendelsen av disse budskapene, er det passende å se på hva ordet «menighet» betyr, ganske enkelt fordi mange avviser at det kan brukes om en virkelig kristen menighet\. Ordet «ekklesia» som brukes, kan gjengis med «forsamling» eller «samling av utkallte», eller «konvent» i ordets beste betydning \(en sammenkalt forsamling\)\. Det forekommer mer enn hundre ganger i Det nye testamentet, og blir alltid oversatt med «menighet», med unntak av stedene som gjelder den borgerlige folkeforsamlingen i Efesos\. I Septuaginta\-oversettelsen av Det gamle testamentet brukes ordet *ekklesia* sammen med det greske ordet for synagoge for å oversette det hebraiske *kahal*, noe som kaster ytterligere lys over temaet\. For *kahal* brukes på ulike måter i Det gamle testamentet om en forsamling av Israel eller en stamme som er kalt sammen, eller en forsamling samlet til gudstjeneste\. Enten vi bruker ordet «menighet» om den bekjennende kristenheten generelt eller om den egentlige menigheten av troende, er det altså lærdommer å hente\. Det er når vi studerer budskapet til menigheten i Laodikea at vi finner budskapet vårt\. Tilstanden i den laodikeiske menigheten passer nøyaktig med vår tids tilstand i kristenheten\. > *«Jeg vet om dine gjerninger, at du verken er kald eller varm\. Om du bare var kald eller varm\! Men fordi du er lunken, og verken kald eller varm, vil jeg spytte deg ut av min munn\. Du sier: Jeg er rik, jeg har overflod og mangler ingenting\. Men du vet ikke at du er elendig og ynkelig, fattig, blind og naken \.\.\. Alle dem jeg elsker, refser og tukter jeg\. Vær derfor nidkjær og omvend deg\! Se, jeg står ved døren og banker på\. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid med ham, og han med meg\.»* Kan dette anvendes på de troendes åndelige tilstand? La oss se\. Først og fremst var Laodikea en *ekklesia*, en forsamling samlet til gudstjeneste\. For det andre antydes det at denne menigheten sto i et spesielt forhold til Herren, på grunn av ordene: «Alle dem jeg elsker, refser og tukter jeg\.» > *«For Herren tukter den han elsker, og straffer hver sønn han tar imot\. Hold ut når dere blir tuktet; Gud behandler dere som sønner\. Finnes det en sønn som ikke blir tuktet av sin far? Hvis dere ikke blir tuktet, slik alle andre får sin del av, da er dere uekte barn og ikke sønner\.» \(Hebreerne 12:6–9\)* Dette får meg til å tro at irettesettelsen av Laodikea med god grunn kan anvendes på troende\. Lunkenhet, selvtilfredshet, halvhjertethet, frafall, formalisme, likegyldighet, selvrettferdighet, gullhunger, verdslighet, stolthet, selvbedrag, åndelig armod, blindhet og mangel på visjon, å være lett gjennomskuet – dette er kjennetegnene på Laodikea, og dette er kjennetegn som florerer i dag\. Hva ville noen tenke om et menneske som hadde alle disse kjennetegnene \.\.\. uten tvil den største frafalne som lever\! Men se på situasjonen samlet\. - Finnes det lunkne kristne i menigheten din? - Noen som er selvtilfredse? - Noen som er likegyldige? - Noen som er selvrettferdige? - Noen som er på vei bort fra troen? - Noen som er formalistiske? - Noen som er halvhjertede? - Noen som er grådige etter penger? - Noen som er verdslige? - Noen som er stolte? - Noen som bedrar seg selv? - Noen som er åndelig fattige? - Noen som mangler visjon? - Noen som er skamløse? Sett sammen ser de ikke særlig bra ut\. Hvis flertallet av medlemmene i menigheten din deler de fleste av disse tegnene på åndelig fattigdom, er menigheten din en laodikeisk menighet\. Og hvis flertallet av menighetene i distriktet ditt har falt fra på denne måten, gjelder alt som ble sagt til Laodikea, for lokalsamfunnet ditt\. Hva ville du gjøre med en kristen som hadde falt fra slik i hjerte og liv? Først ville du be for ham\. Du ville forsøke å vise ham hva han trenger\. Du ville forsøke å få ham til å bli opptatt av sitt behov\. Du ville peke på livet i overflod\. Du ville fortelle ham at Golgata betyr kraft, og at Kristus vil gjenreise ham\. Alt som er sagt om enkeltpersoner, gjelder med samme kraft de større gruppene der de enkelte kristne finner sin plass\. Livet i de fleste menigheter og organisasjoner er under normalen, hemmet i veksten, lammet i stedet for kraftfullt\. Hva er problemet? Det er rett og slett et generelt frafall\. En agnostiker sa en gang til forfatteren: «Jeg tror jeg ville vært kristen \[hvis det ikke var\] for de kristne\.» Det fortelles at en annen mann med kommunistiske synspunkter sa til en prest: «Jeg har aktelse for deres Jesus, men jeg er sikker på at jeg ikke ser noen sammenheng mellom ham og livet i menigheten deres\.» Menigheter og alle andre grupper av kristne er akkurat som enkeltpersoner – enten vokser de i nåden, eller så faller de fra\. Et slikt frafall er ofte en ond sirkel, for åndelig fattigdom fører til verdslighet, og verdslighet fører til enda større åndelig fattigdom\. Litt etter litt mister menigheten grepet om det som er vesentlig, blir en sosial klubb, sovner eller farer av gårde i en helt annen retning\. Over hele verden finner vi sovende menigheter, og rundt dem står massene som sulter etter evangeliet\. I stedet for å gjøre det viktigste først, å evangelisere massene, driver de med en forvirrende rekke fritidssysler – alt annet enn det egentlige\. Herren har noen ganger behaget å gripe inn for å føre folket sitt tilbake til et mer normalt liv\. Dette kalles vekkelse\. Det må bemerkes at vekkelse utelukkende angår de troende, og ikke er en evangeliseringskampanje, slik mange synes å tro, selv om en slik evangelisk innsats kan bli resultatet av vekkelse blant kristne\. Menighetenes største behov i dag er vekkelse\. Vekkelse er selvsagt et spørsmål for enkeltpersoner så vel som for menigheter – og i slike tilfeller kalles den ofte «full overgivelse», «et rent hjerte» eller «seier over synden»\. Betegnelsen er ikke så viktig, så lenge vi innser at erfaringen ganske enkelt er å forlate en unormal erfaring til fordel for det normale kristenlivet\. Dette er personlig vekkelse\. Når vi vender tilbake til Skriftens ord, finner vi at Herrens budskap er direkte og kraftfullt\. «Jeg råder deg \.\.\.» Det er ingen tvil om hva Herren mener om denne menigheten\. Hans fordømmelse: «Du sier at du ikke mangler noe», møtes med et tilbud om rent gull i stedet for slagg, klær i stedet for skam og salve som kan helbrede blindheten\. Igjen \.\.\. omvendelse\! Hva betyr det? Vær oppriktig, og forandre ditt forvrengte sinn, ditt frafalne hjerte, din gale holdning, din feilslåtte kurs\. Omvend deg\! Den neste formaningen rommer både ømhet og alvor: «Se, jeg står ved døren og banker på\. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid med ham, og han med meg\.» Denne appellen, som så ofte er blitt forkynt med virkning for uomvendte syndere, ville ha enda større virkning på troende i menigheten\. Det er Herren Kristus som står utenfor døren til den laodikeiske menigheten\. Tålmodig og ømt banker han på\. Få hører ham, og mange av dem som gjør det, er for opptatt med andre ting til å åpne døren\. Og de som er ivrige etter å åpne døren, blir ofte hindret av andre som står i veien\. Likevel banker han\. For den enkelte ligger det en vidunderlig trøst i dette\. Kristus sier ikke: «Hvis du overtaler alle de andre til å slippe meg inn», men heller: «Om noen hører min røst\.» Ansvaret den enkelte har, er like stort når det gjelder vekkelse som når det gjelder frelse\. Når man slipper Kristus inn i hjertet, blir det vekkelse for den som gjør det\. Hvis «vekkelse er menighetens mottakelse av livet i overflod», er vekkelse også den enkeltes mottakelse av livet i overflod\. Vekkelse har alltid begynt med at enkeltpersoner adlyder\. Fire unge menn ba vekkelsen i Ulster i 1859 fram, sammen med enkeltpersoner spredt rundt omkring i provinsen\. Evan Roberts og andre enkeltstående tjenere for Gud ba den walisiske vekkelsen i 1904 fram\. Gud tente små branner her og der i enkeltmenneskers hjerter, og da de ble mange nok, sto stedet i brann\. Andrew Gih, som i Shanghai hørte en appell fra Paget Wilkes, ventet ikke til resten av Kina var blitt berørt\. Han åpnet hjertet sitt for vekkelse, og Gud har brukt ham som vekkelsespredikant helt siden\. Eksemplene kunne mangedobles\. «Om noen hører min røst, vil jeg gå inn til ham og holde måltid med ham, og han med meg\.» Vekkelse må begynne et sted\. Den må begynne i et hjerte\. Hvem vet, kanskje begynner den med deg? Mange kristne venter på en felles oppvåkning \.\.\. noe som straks vil bli kalt «vekkelse»\. Gud venter på at enkeltpersoner skal våkne, og han venter på deg\. Få perspektivet på plass\. «Om noen \.\.\.» Menigheten vil bli beveget når medlemmene blir beveget\. Hvem vil være en av vekkelsens fortropp? Faktum er fortsatt at vekkelse er det største behovet både for enkeltmennesket og for menigheten\. Vi må ikke se på vekkelse som en overnaturlig hendelse vi ikke kan forstå\. Vekkelse for den enkelte er ganske enkelt en dypere velsignelse\. Vekkelse i menigheten er ganske enkelt en dypere velsignelse\. Og dypere velsignelse er lønnen for vekst i nåden\. Man finner at visse grupper av kristne og visse tankeretninger legger fram sin egen oppskrift på vekkelse\. Vi er overbevist om at Guds sannhet alltid er enkel – den er ikke komplisert\. Herren vekker folket sitt på mange hemmelighetsfulle måter, men faktum er at han har lovet vekkelse til dem som ber, til dem som er villige til å betale prisen\. Slik ser vi den største tragedien av alle – dette lammende, dødelige frafallet er helt unødvendig, helt uten grunn\. Når som helst kan en enkeltperson eller en menighet få «velsignelse i en slik mengde at det ikke er rom nok til å ta imot den»\. Synden er svært bedragersk\. Den som har falt fra, eller menigheten som har falt fra, finner på alle mulige unnskyldninger for den sørgelige tilstanden av frafall og avmakt\. Det kan være en merkbar grad av energi – det er bare en del av skuespillet\. De som har falt fra, ser så få som er bedre enn dem selv at de begynner å føle seg trygge – de dysser seg i søvn og snorker så høyt at de ikke hører ropet «Våkn opp\!» Men mange enkeltpersoner kjenner på skuffelse og nederlag\. Hjertene deres lengter etter dypere velsignelse\. Mange flere later som om livet deres er i orden, selv om det ikke er det\. De er farligere enn dem som er klar over at de har falt fra, for de ber stadig om velsignelse over «noen andre» og overser sitt eget, større behov\. Skinn og skuffelse – skuffelse og skinn\. Slik er tilstanden for mengder av utsultede kristne\. Forfatteren har fått være vitne til at Guds kraft er blitt åpenbart i mange ekte vekkelser – og det er alltid blitt lagt merke til at de skuffede får et glimt av nytt håp \.\.\. mens de som later som, blir avslørt\. «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte, prøv meg og kjenn mine tanker\! Se om jeg er på den onde vei, og led meg på evighetens vei\!» \(Salme 139:23\) Det viktige å huske er at omvendelse går forut for vekkelse\. Menigheten må først omvende seg\!