# Leksjoner fra 2\. Krønikebok, kapittel 20 Søster til søster Språk: nb Forfatter: by Sheryl Zeiset Lebanon, PA Opprinnelig utgave: The Heartbeat of the Remnant, Vinter 2022, Nummer 4 Originalsider: 26–27 Les artikkelen: Original PDF: Winter\-2022\-Remnant\-web\.pdf [The Heartbeat of the Remnant, Vinter 2022]() Jehoshafat var i trøbbel\. Han hadde nettopp fått høre at en stor mengde var på vei for å kjempe mot ham\. I det øyeblikket gjorde han det som vi alle naturlig gjør når en mengde problemer kommer mot oss\. Han var redd\. Hvor godt jeg kjenner følelsen av frykt, den gru som griper hjertet mitt til tider\. Noen ganger er det de store tingene, som å bli misforstått og misbrukt, eller frykten og smerten ved sykdom, eller døden til en kjær\. Noen ganger er det små ting, som ensomhet en søndag ettermiddag\. *Dette er ikke behagelig, Gud, og jeg er redd\.* *Jehoshafat la fra seg sin frykt, satte seg til å søke Herren og forkynte faste i hele Juda – vers 3\.* Selv i denne tilsynelatende umulige situasjonen med tusenvis av menn på vei for å ødelegge ham og folket hans, falt han for Herrens føtter og erkjente Hans fullkomne, allmektige styre\. *Og \[han\] sa: Herre, Gud for våre fedre, er du ikke Gud i himmelen? Rår du ikke over alle hedningenes riker? Er det ikke i din hånd makt og styrke, så ingen kan stå imot deg? – vers 6\.* Valget er mitt\. Jeg kjemper med mine egne fryktsomme tanker, snurrer dem rundt i hodet som om jeg håper å endre situasjonen med mine rotete og engstelige påfunn\. Å klamre seg til frykten gir meg en følelse av kontroll\. Men det dreper meg innvendig, selv uten at de fryktede «hva om»\-s scenariene blir virkelighet\. Endelig gir jeg slipp og faller utslitt for Herrens føtter, og hjertet mitt gjentar ordene til Jehoshafat, Juda konge\. I ydmyk bønn erkjenner Jehoshafat deres svakhet og behov for Guds kraft\. *Å, vår Gud, vil du ikke dømme dem? For vi har ingen makt mot denne store skaren som kommer mot oss; vi vet ikke hva vi skal gjøre, men våre øyne er rettet mot deg\. – vers 12\.* *Ja, Gud, jeg er ingenting i det store regnskapet\. Jeg har ingen makt, ikke engang til å være den fruktbare arbeider i Ditt rike som jeg alltid har drømt om å være\. Jeg kan ikke kjempe denne kampen\.* Jehoshafat forsto at han alene, som én mann, ikke hadde styrke\. Han kalte hele Juda sammen, *Og hele Juda stod for Herren, med sine små, sine koner og sine barn – vers 13\.* De kjente styrken i enhet\. Mens de stod for Herren og ventet på at Han skulle tale, kom Herrens Ånd ned og Gud gav dem ordene av hjelp og håp som de så sårt trengte\. *…Bli ikke redde og bli ikke forferdet på grunn av denne store skaren; for kampen er ikke deres, men Herrens – vers 15\.* Ofte prøver jeg å kjempe mine kamper inni meg i stedet for å gjøre meg sårbar overfor andre\. Men så snart jeg inviterer andre inn i mitt liv og i mine kamper, finner jeg Guds styrke gjennom Hans folk\. Når vi er forvirret og desillusjonerte, trenger vi Guds folk\. Når vi alle ber sammen, vil vi få et svar på vår bønn om veiledning\. Jehoshafat hørte det neste budet fra Gud\. *I morgen gå dere ned mot dem … Dere skal ikke trenge å kjempe i denne striden: still dere opp, stå stille, og se Herrens frelse … vær ikke redde og bli ikke forferdet; i morgen gå ut mot dem: for Herren er med dere – vers 16–17\.* Disse ordene trøster mitt hjerte\. Ofte er det letteste å prøve å fikse ting, å raskt finne en eller annen løsning for å komme seg ut av dilemmaet, å forsøke å overbevise meg selv om at alt blir bra\. Men Gud sier til hjertet mitt å sitte stille uten frykt og la Ham gjøre kampen\. Dette krever mer åndelig styrke enn all handling, alt gjøreri og all bekymring; og dessuten oppnår det mye mer\. *Og Jehoshafat bøyde hodet med ansiktet mot jorden: og hele Juda og innbyggerne i Jerusalem falt for Herren og tilbad Herren – vers 18\.* Hvis jeg adlyder og stoler i stedet for å bekymre meg og sitter stille i stedet for å hoppe inn i midten av tingene, så vil jeg se Gud gjøre under\. Nei, ikke alltid ved å endre omstendighetene mine eller fjerne alle vanskeligheter, men Han gjør et under i min egen sjel som endrer mitt fokus og min holdning\. Og det fører meg til å tilbe fordi det er et under som bare den allmektige, allmektige Gud kan gjøre\. Tror du noen av dem sov den natten? De visste at en fryktinngytende hær var på vei for å ødelegge dem, og likevel… de hadde hørt Gud tale\. Kanskje var det en gledelig forventning i hjertene deres og en ivrig forventning om å se hvordan Gud skulle vinne denne kampen\. Når jeg lærer å øve tillit i de små tingene og de store tingene som bunner opp i livet mitt, vil jeg snart lære å ha et hjerte fullt av spent forventning, fordi jeg vet at Han kommer til å gjøre noe\! Han kommer til å gi meg en utvei\. Selv om det verste skjer, vil Han vise mitt hjerte fredens vei og Han har lovet å være med meg gjennom alt\. Og tross alt er den endelige seier allerede vunnet, så hva har alle disse overgrepene egentlig å gjøre med min fred og glede? Ingenting\. Morgenen gryte; det var dagen Gud hadde sagt de skulle gå ut mot disse fiendene\. De stod opp uten forsinkelse\. De visste alle at lydighet var avgjørende for å motta Guds velsignelse den dagen\. Og da de gikk ut fra byen, oppmuntret Jehoshafat dem\. Og de stod opp tidlig om morgenen, …og da de gikk frem, stod Jehoshafat og sa, …Tro på Herren deres Gud, så blir dere stående; tro hans profeter, så skal dere ha framgang\. Og… han satte sangere for Herren, som skulle prise hellighetens skjønnhet, mens de gikk foran hæren… – vers 21–20\. Han satte sangere til å synge idet de gikk, og proklamerte for alle og for den angripende hæren at de stod på Herrens side\. Jeg skulle ha likt å se den enorme hæren da de gikk ut av byen, syngende\. De sto overfor en skremmende oppgave som ville fått den sterkeste mann til å skjelve, men de sang\. *Og når de begynte å synge og prise, satte Herren seg… \[en bakhold\] mot ammonittenes, moabittenes barn, …som var kommet mot Juda; og de ble slått …hver hjalp med å ødelegge den andre – vers 22–23\.* Folkene i Juda gikk til vakttårnet sitt og så med undring at fiendene deres hadde ødelagt hverandre, og de så ikke annet enn en hær av døde lik\. Når en fryktinngytende kamp reiser seg mot meg, kan jeg fortsatt ta beslutningen om å stole og synge\. Å synge er en bevisst handling av tilbedelse; det minner min egen sjel og sjelene til alle som hører på om at Herren, Han er Gud\. Han er Den som har full kontroll over omstendighetene mine, over min lille verden og alle dens problemer\. Plutselig er fiendene døde\. Omstendighetene har kanskje ikke forandret seg, men kampen er over i min sjel\. Hæren i Juda brukte de neste tre dagene på å samle rikdommene og byttet fra fiendenes døde kropper, og samlet så mye at de ikke klarte å bære det bort\. Forbløffende\! Men slik er det hver gang\. Min ånd har nytte av vanskelighetene jeg tåler med seier\. Hver seier gir meg anledning til å samle «bytte» som vil gagne meg resten av livet\. Hjertet mitt er fylt av velsignelse, av å bli tatt vare på og båret av en Himmelsk Far\. «Hærene til Moab og Ammon» har brakt velsignelse i stedet for ødeleggelse\. De kom tilbake til hjemmene sine i Jerusalem med sang og harper og trompeter, overlesset med alt sitt bytte\. Guds frykt falt over alle rikene i landet da de hørte hvordan Gud hadde kjempet denne store kampen, og så var Jehoshafats rike stille\. Fred hersket\. Freden ved å vite at alt jeg virkelig trenger er Gud og Hans virksomhet i mitt liv er den ultimate fred\. Denne knuste verden kan bringe alle slags smerte, sykdom og skuffelser, men Gud bringer hvile til hjertet som en gang var så fullt av uro og frykt\. Det er hvile «rundt omkring» og alle «rikene i landet» vil bli forundret og nysgjerrige på styrken som er i oss, fordi det er en styrke ingen kan måle seg med—styrken til vår forunderlige Gud\. ![En lysende lanterne på en snølagt sti om natten]() ## Tidsskriftreferanse - [En lysende lanterne på en snølagt sti om natten](): AdobeStock\.com