# Veien til Emmaus Seirende kristenliv Språk: nb Forfatter: by Lee Rufener Athens, WI Opprinnelig utgave: The Heartbeat of The Remnant, Sommer 2022, Nummer 2 Originalsider: 14–17 Les artikkelen: Original PDF: Summer\-2022\-Remnant\.pdf [The Heartbeat of The Remnant, Sommer 2022]() > *Og han sa til dem: Hva er det dere snakker om med hverandre > mens dere går, og hvorfor er dere bedrøvet? –Lukas 24:17\.* Den 6\. juni 1944 landet 156 000 amerikanske, britiske og kanadiske soldater på en strandstrekning på 50 engelske mil i Normandie, Frankrike\. Etter flere måneder med intense kamper overvant de de første forsvarslinjene og strømmet inn i tyskokkupert territorium\. Overraskelsesangrepet, kjent som D\-dagen, tok tyskerne på senga\. Likevel var det ikke før i mars året etter at Frankrike endelig ble befridd fra de tyske styrkene\. D\-dagen var begynnelsen på slutten for andre verdenskrig på vestfronten, og det var hendelsen som syntes å tappe den beryktede tyske hæren for livskraft, noe den aldri kom seg etter\. Det virker som litt av et sammentreff at så mange engelske ord med negativ klang begynner med bokstaven D: Disappointment \(skuffelse\), Doubt \(tvil\), Doleful \(sørgmodig\), Doom \(undergang\), Disillusionment \(desillusjon\), Discouragement \(motløshet\), Dreary \(dyster\), Defeat \(nederlag\), Despondency \(oppgitthet\), Depression \(depresjon\), Despair \(fortvilelse\), Devastation \(ødeleggelse\), Deception \(bedrag\) og Death \(død\)\. Jeg kan forestille meg at disse to troende, som trasket langs veien til Emmaus den dunkle og dystre kvelden, følte seg omtrent på samme måte\. Deres D\-dag hadde kommet helt uventet\. Jeg antar at ethvert levende menneske til en eller annen tid har opplevd øyeblikk med dyp sorg — sin egen D\-dag, så å si\. Selv enkelte dyr er kjent for å vise melankoli ved sin eiers eller partners død\. Men disse to disiplene syntes å oppleve en smerte langt utover det vanlige tapet av en venn\. De stirret rett inn i den dystre virkeligheten: Alle deres lyse håp om en strålende morgendag var håpløst knust i en ruinhaug ved foten av korset\. Denne kvalen var ikke et vanlig anfall av depresjon, men snarere en depresjon knyttet til en troskrise\. Denne typen motløshet er en tilstand av intens åndelig angst der den kjempende, fortvilede troende føler seg forlatt av Gud\. Det er en håpløs følelse av at Guds velsignelses sol er blitt formørket og sjelens mørke natt har blitt en permanent beboer i ens indre\. Mens vi alle søker å motstå slike mørke fristelser med tapperhet, vil et kort innblikk i livet til mange gudfryktige menn vise at disse fristelsene er svært reelle og ganske vanlige blant mennesker\. I en slik tilstand virker livet umulig, og det truende mørket som har lagt seg over hjertet, ser ikke noe lys i enden av tunnelen\. *Hvorfor varer min smerte evig, og hvorfor er mitt sår uhelbredelig og nekter å bli leget? Vil du virkelig være som en løgner for meg, som vann som svikter? –Jeremia 15:18\.* Dette er åpenbart en sterk overdrivelse som unnslapp den gråtende profetens lepper, men det gir oss et direkte øyeblikksbilde av den fryktelige smerten i dypet av hans sjel\. *For vi vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om den trengselen som kom over oss i Asia, at vi ble presset over all måte, utover våre krefter, så vi til og med fortvilte om livet\. Men vi hadde dødsdommen i oss selv, for at vi ikke skulle stole på oss selv, men på Gud som reiser opp de døde –2 Korinter 1:8\-9\.* Denne sjelens mørke natt gjør ingen forskjell på personer\. Den trenger inn i livene til fyrster og fattigfolk, forkynnere og angrende syndere, offentlige og private personer, på prekestolene og i kirkebenkene\. Disse to disiplene hadde snakket seg gjennom alle tenkelige scenarioer på sin vandring langs Emmausveien\. De hadde uten tvil funnet mye å klandre andre for og mye å angre på selv\. Alle «hva om» og «hvis bare» var blitt grundig diskutert, men ingenting kunne endre utfallet, og deres rastløse angst vedvarte\. Veien fra Jerusalem til Emmaus var *omtrent seksti stadier* eller omtrent sju engelske mil\. Og langs denne sørgmodige ferden sluttet en Fremmed seg til de to fortvilte i deres D\-dag og ba dem fortelle om sin sorg\. Men han er ingen nysgjerrig tilskuer\. Han er den oppstandne Herre som har kommet for å kaste sitt himmelske lys over vår formørkede sti\. I stedet for å åpenbare seg brått, og kanskje for vår skyld, lar han dem tålmodig avdekke den åndelig utarmede veien de gikk på\. Slik utfolder samtalen seg etter hvert som milesteinene passerer, og hver av dem avdekker våre oppriktige, men feilaktige bestrebelser som fører oss lenger fra fredens by og inn i sjelens mørke natt… ### …Andres uvitenhet *Og en av dem, som het Kleopas, svarte og sa til ham: Er du den eneste fremmede i Jerusalem som ikke vet hva som har hendt der i disse dager? –Lukas 24:18\.* Spør en hvilken som helst fremmed i gatene i New York hvorfor flaggene vaiet på halv stang tre dager etter at tårnene falt den 11\. september, og du ville fått det samme vantro svaret som tilskrives disse to\. «Hvordan kan du være så uvitende?» Vi har alle en tendens til å forundre oss over mennesker som ikke har den samme kunnskapen som vi innbiller oss at vi selv besitter\. Jo yngre mannen er, desto flere svar tror han at hans forståelses skattekiste rommer\. Dette er ikke noe nytt\. Moses, som ung mann, *…antok at hans brødre ville forstå at Gud ved hans hånd ville befri dem, men de forsto det ikke –Apostlenes gjerninger 7:25\.* Selv om han var fast overbevist om at han satt inne med Guds plan, tok han grundig feil av hvor stor del han egentlig kjente\. Hvis det vi tyr til, ikke kan rette opp den gitte situasjonen, er ikke våre svar det virkelige svaret\. Den dyptfølte forakten som naturlig oppstår mot dem som ser annerledes på saken, er det første tegnet på at vi er på feil vei\. Langt nede på livets sti begynte Moses å kjenne denne smertens fortvilelse og stundens mørke\. *Jeg klarer ikke å bære hele dette folket alene, for det er for tungt for meg\. Og om du vil behandle meg slik, så drep meg straks, ber jeg deg, hvis jeg har funnet nåde i dine øyne, og la meg ikke se min elendighet –4 Mosebok 11:14\-15\.* Hvorfor så ikke Moses dette tidligere i livet? Av samme grunn som disse to inderlig troende disiplene *…ble hindret i å se, så de ikke skulle kjenne ham igjen –Lukas 24:16\.* ### …Fornuft *Og han sa til dem: Hvilke ting? Og de sa til ham: Det som gjelder Jesus fra Nasaret, som var en profet, mektig i gjerning og ord for Gud og hele folket –Lukas 24:19\.* De hadde sin egen oppfatning av hvem Kristus var, men de så *…som i et speil, uklart… –1 Korinter 13:12\.* Deres delvise kunnskap støttet seg tungt på deres egen forstand og søkte etter feil slags forløsning\. For dem var deres forløser \(i fortid\) en profet som ikke lenger kunne gjøre det de ønsket at han skulle gjøre\. Vi vil alle at Jesus skal løse våre problemer og få oss til å føle oss bedre, men hans hensikt er å frigjøre oss fra vår selvsikkerhet og synd\. Jakob hadde all *grunn* til å tro at førstefødselsretten og velsignelsen skulle være hans\. I Betel hadde Gud lovet å velsigne ham\. Jakob regnet med at dette skulle komme i materiell form\. *Og Jakob avla et løfte og sa: Om Gud vil være med meg og bevare meg på denne veien som jeg går, og gi meg brød å spise og klær å ha på, så jeg kommer tilbake til min fars hus i fred, da skal HERREN være min Gud –1 Mosebok 28:20\-21\.* Men den største velsignelsen han noen gang mottok fra Gud, kom til ham på vingene av en dyp, mørk natt\. *Og Jakob ble igjen alene, og en mann kjempet med ham til dagen grydde\. Og da han så at han ikke kunne overvinne ham, rørte han ved hofteskålen hans, og Jakobs hofte gikk ut av ledd mens han kjempet med ham\. Og han sa: La meg gå, for dagen gryr\. Og han sa: Jeg vil ikke la deg gå uten at du velsigner meg\. Og han sa til ham: Hva heter du? Og han sa: Jakob\. Og han sa: Ditt navn skal ikke lenger være Jakob, men Israel, for som en fyrste har du makt hos Gud og mennesker og har seiret –1 Mosebok 32:24\-28\.* Jakob hadde allerede samlet seg en overflod av jordiske eiendeler\. Hva mer kunne han ønske seg? Det var en mørk natt for Jakob da han oppdaget at han hadde brukt livet sitt på å jage etter eiendeler og motstå Gud\. Nå søker han gudfryktig karakter og åndelig rikdom\. Hans seier kom gjennom overgivelse, og han haltet bort som en krøpling med en krone\. Herren kan ikke fullt ut velsigne et menneske før han først har overvunnet dets fornuft\. ### …Ublid skjebne *Og hvordan yppersteprestene og våre ledere overga ham til å bli dømt til døden og har korsfestet ham –Lukas 24:20\.* Gud er spesialist på å vende alvorlige vanskeligheter til monumentale seire\. Likevel ser mennesket seg omkring og forbanner mørket rundt seg\. Selv om en hel rekke gode ting kan komme dem i møte, *…er morgenen for dem som dødsskyggen… –Job 24:17\.* Å legge overdreven vekt på det onde omkring oss er å håne Guds guddommelighet\. Selv om vi alle av og til kan angre på ting vi kunne ha gjort eller sagt annerledes, må vi alltid overlate resultatene til Gud\. Job opplevde like mye ulykke som noen annen\. Så mye at han åpnet *…sin munn og forbannet sin dag\. Og Job talte og sa: La den dagen gå til grunne da jeg ble født, og natten da det ble sagt: Et guttebarn er unnfanget\. La den dagen være mørke, la ikke Gud bry seg om den fra det høye, og la ikke lyset skinne på den\. La mørket og dødsskyggen formørke den, la en sky hvile over den, la dagens svarte mørke skremme den\. Og den natten, la mørket gripe den… –Job 3:1\-6\.* Men på et tidspunkt, før de mørke hendelsene var rettet opp og mørket lettet, skinte lyset inn i hans sjel, og han la hånden over munnen og tilba\. ### …Personlig agenda *Men vi stolte på at det var han som skulle forløse Israel… –Lukas 24:21\.* Det er bare naturlig å forsøke å forstå en gitt situasjon, og disse to hadde valgt den rette ligningen\. Deres dårskap lå i antakelsen om hvordan Kristus skulle gjøre dette, og hvilken type forløsning de skulle motta\. De så fram mot den dagen da nasjonen deres skulle bli opphøyet over romerne\. Når vi uten å vite det søker vår egen trygghet, vil det uunngåelig føre til bitter skuffelse\. Naaman tenkte *…Han vil sikkert komme ut til meg og stille seg opp og påkalle HERRENS, sin Guds, navn og føre hånden over stedet og helbrede den spedalske –2 Kongebok 5:11\.* Abraham fikk løfte om landet Kanaan og ba om en bekreftelse\. Han forberedte så paktofferet Gud hadde foreskrevet, men hele dagen gikk, og Gud gjorde ingenting med offerdyrene\. *Og da solen var i ferd med å gå ned, falt en dyp søvn over Abram, og se, en redsel og et stort mørke falt over ham\. –1 Mosebok 15:12\.* Mens Abraham ventet på at Gud skulle ta imot offeret hans, fortsatte han å jage bort rovfuglene\. Men da dagen gikk mot slutten, begynte han å føle seg forlatt av Gud, og den mørke natten begynte å legge seg over hans sjel\. Det kreves en midnattserfaring for at det skal bli mørkt nok til at vi kan se stjernene, og stille nok til å høre hans stemme\. *Men vi hadde dødsdommen i oss selv, for at vi ikke skulle stole på oss selv, men på Gud som reiser opp de døde –2 Korinter 1:9\.* ### …Utålmodighet *…Og foruten alt dette er det i dag den tredje dagen siden disse tingene skjedde –Lukas 24:21\.* Mange av oss er disiplinerte nok til å holde ut en stund\. Det er når oppfyllelsen av vårt håp lar vente på seg *\(se Ordspråkene 13:12\)*, at hjertene våre blir syke og matte\. Tre dager virket lenge for disse to\. Men tre dager, uker, måneder, år eller til og med tiår er alle underlagt Guds klokke\. *Hvor lenge vil du glemme meg, HERRE? For alltid? Hvor lenge vil du skjule ditt ansikt for meg? –Salmene 13:1\.* Josef tålte tålmodig den dårlige behandlingen fra brødrene sine og Potifar, men tiden i fangehullet ble lang, og han tryglet munnskjenken om å sende bud etter ham når han fikk stillingen sin tilbake\. Men det gikk *to hele år* \(1 Mosebok 41:1\) før farao drømte og Josef endelig ble hentet fram\. Men det var ikke så mye munnskjenkens feil som det var Guds vilje, han som hadde kalt Josef til å bli *…lagt i jern, inntil tiden kom da hans ord ble oppfylt; HERRENS ord prøvde ham –Salmene 105:18\-19\.* Det finnes ingen mer effektiv måte å lære oss tålmodighet på enn mørkets tukt, som få hellige er unntatt fra\. ### …Selvmedlidenhet *Ja, og noen kvinner blant oss gjorde oss forbløffet; de hadde vært tidlig ved graven\. Og da de ikke fant hans legeme, kom de og sa at de også hadde sett et syn av engler som sa at han var i live –Lukas 24:22\-23\.* Ingen liker å gå glipp av noe\. Faktisk har psykologien avdekket en ny lidelse — FOMO \(frykt for å gå glipp av noe\)\. Budskapet kvinnene brakte, var gode nyheter og en forbløffende vending, likevel brakte det ingen glede til de andre, for det hadde ikke skjedd dem\. Gode nyheter kan sjelden trenge gjennom til et menneske som er oppslukt av selvmedlidenhet, og Elia var en slik mann\. Hans mørke natt kom rett etter en storslått triumf på Karmel\-fjellet mot Baals profeter\. Men i mørket i sitt eget følelsesliv *…ba han om å få dø og sa: Det er nok\! Ta nå mitt liv, HERRE, for jeg er ikke bedre enn mine fedre –1 Kongebok 19:4\.* ### …Følelser av nederlag *Og noen av dem som var sammen med oss, gikk til graven og fant det slik som kvinnene hadde sagt, men ham så de ikke –Lukas 24:24\.* Det er lett å tenke: «Det virket for dem, men det virker ikke for meg\.» Selv om mislykkede anstrengelser kan gjøre oss motløse, betyr det ikke nødvendigvis at vi har sviktet\. Johannes døperen hadde trofast kalt folket til omvendelse, døpt Kristus og vært vitne til den tordnende røsten fra himmelen\. Han forkynte sannferdig at Messias skulle komme, og viste sine disipler til *…Guds lam, som tar bort verdens synd –Johannes 1:29\.* Denne tjenesten skaffet ham en sikker plass i en mørk fengselscelle\. Han var godt vant til mangel på bekvemmeligheter og et magert kosthold, men det var følelsen av å være fullstendig forlatt av Gud som førte ham inn i mørk tvil\. *Og Johannes kalte til seg to av sine disipler og sendte dem til Jesus for å si: Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen? –Lukas 7:19\.* «Tok jeg feil?» I mørket begynte han å oppleve livet på den skrånende ryggen av et spørsmålstegn\. John Bunyan beskriver det som motløshetens myr\. Det kan se ut som D\-dagen for den kristne, men overdreven vekt på våre mislykkede anstrengelser fremmer ingen oppstandelse\. ### Konklusjon Ikke alt åndelig mørke er helt unngåelig\. Ikke enhver åndelig erfaring er en tid med dyptfølt velsignelse, og heller ikke ethvert sted er et slikt sted\. Det finnes tider med forfølgelse og prøvelse som er ment å føre de hellige til det oppgjøret i sjelen som bare mørke netter kan frembringe\. Jesus selv ble fristet på lignende måte som oss da han, i det altomfattende mørket i den niende timen på korset, ropte *…med høy røst og sa: Eli, Eli, lama sabakhtani? Det vil si: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? –Matteus 27:46\.* Veien til Emmaus vitner om at et levende trosliv ikke gir noen garanti for fravær av åndelig depresjon\. Det er en fortelling om virkelige mennesker med virkelig tro som opplever virkelige prøvelser\. Den hjelper oss til å forstå at selv åndelige gleder ikke bør holdes for hardt fast i\. Våre selvsikre visjoner for fremtiden, både nær og fjern, må senkes ned i ydmykhetens ild\. Den mørke natten er stedet hvor slikt selvbedrag dør, og et nært kjennskap til Gud blir født\. Den fører oss fra å elske Gud for velsignelsene han gir oss, til å elske Gud for vårt forhold til ham og det fellesskapet som følger\. Reisefølget til Kleopas blir aldri navngitt\. Noen tror det var hans kone\. Noen hevder det var Lukas\. Men vedkommendes identitet ble utelatt, kanskje så vi lettere kan fylle tomrommet med vårt eget navn\. Sju engelske mil fra Jerusalem støter vi på den nakne sannheten om hvem Frelseren virkelig er, og at frelsen er mer enn bare et gummistempel som markerer at vi tilhører ham\. Skjellene faller fra øynene våre, og sjelens mørke natt viker for det strålende middagslyset i Guds nærvær\. Det er da vi med glede løper tilbake til fredens by, bare for å bli misforstått igjen\. *Og de gikk og fortalte det til de andre, men heller ikke dem trodde de –Markus 16:13\.* Og så undrer jeg meg til og med over nytten av å skrive ned slike tanker\. Dette er ikke et møte som kan frembringes kunstig og forstås intellektuelt\. Det er et høyst personlig møte med Gud, skreddersydd spesielt for hvert enkelt menneske\. Men kanskje vi, i vår overfladiske generasjon, kan oppmuntres til å strekke oss ut og omfavne mørket i stedet for å møte det med avsky og motstand\. Og der, i nattens truende mørke, lære å omfavne lysets Frelser\. > Lenge lå min fengslede ånd, > Fast bundet i synd og naturens natt\. > Ditt øye sendte ut en livgivende stråle, > Jeg våknet; fangehullet flammet av lys\. > Mine lenker falt av\. Mitt hjerte var fritt\. > Jeg reiste meg, gikk ut og fulgte deg\. > > > > *\- Charles Wesley* ![Hevede hender som rekker mot en lysstråle fra et høyt vindu]() ## Tidsskriftreferanse - [Hevede hender som rekker mot en lysstråle fra et høyt vindu](): Adobestock\.com