# Tradisjoner: Er de gode eller dårlige? Språk: nb Forfatter: \~ Mike Atnip Opprinnelig utgave: The Heartbeat of The Remnant, mai/juni 2011, Nummer 3 Originalsider: 8–9 Les artikkelen: Original PDF: 2011\-05\-Remnant\.pdf [The Heartbeat of The Remnant, mai/juni 2011]() ![Plakat av revet papir med teksten «ETTERLYST: Død eller levende kristne tradisjoner», der «Død eller» er strøket over og «Levende» er ringet inn]() Man trenger ikke lete lenge for å finne en død tradisjon\. De ligger rundt kirkene som gamle gravsteiner på en kirkegård: råtnende, smuldrende og likevel så fulle av minner at man ikke bare kan lempe dem over en bakketopp et eller annet sted\. Men hva med levende tradisjoner? Som trofaste epletrær i gjerderekken ved kirkegården, som bærer frukt med regelmessigheten til en \.\.\. *tradisjon*, velsigner de sjeler gang på gang\. Hvordan gjør man en smuldrende gravstein om til et levende epletre? Her begynner sammenligningen min å rakne litt \.\.\. Likevel finnes det mennesker som mener at disse gamle, døde, tørre tradisjonene aldri kan vekkes til live igjen: De MÅ bort\! I årevis har de opplevd tradisjoner som døde, tørre og innholdsløse, og som begynner å lukte vondt, og de VET at menighetslivet aldri blomstrer hvis det er tilstoppet av gravsteinene fra århundrer som har gått\. Men kom, la oss resonnere sammen\. Er problemet tradisjonen? Eller er det døden? For en del år siden opplevde jeg en lærdom som endret mitt perspektiv på livet\. I mange år hadde jeg lest om kirker \(for eksempel den tidlige kirken og de første metodistene\) og enkeltkristne som hadde som tradisjon å faste en bestemt dag i uken\. «Så formelt det må være», sa jeg til meg selv\. Å gjøre en åndelig disiplin som faste til en ukentlig tradisjon? Alt jeg kunne se, var noen mugne, smuldrende gravsteiner på en kirkegård\. Men en dag ga Herren meg evnen til å se en sannhet som har befridd meg fra min mistro til alt som er tradisjonelt: *Tradisjoner blir det vi gjør dem til\.* Å faste én gang i uken på en fastsatt dag kan enten være en gravstein eller et epletre\. Da jeg først ble befridd fra frykten for tradisjoner, tok jeg opp igjen den gamle \(og den er *svært* gammel, helt tilbake til de første århundrene av den kristne kirke\) tradisjonen med å faste én gang i uken på en bestemt dag\. Og det var som et trofast, gammelt epletre som bar meg mange velsignelser\! Tradisjonen ble levende\! Nå er jeg sikker på at jeg lett kunne gjøre denne tradisjonen til en gravstein\. Alt jeg trenger å gjøre, er å begynne å praktisere den fordi jeg *må*, i stedet for fordi jeg *vil*\. Men så lenge jeg har holdt den levende, har jeg aldri angret\. \(Og jeg vil legge til at på grunn av utfordringer med timeplanen har jeg ikke alltid holdt fast ved den siden jeg begynte\.\) Jeg skriver disse ordene med en byrde på hjertet\. I mange år har jeg sett mennesker reagere mot tradisjoner med en religiøs reformists glød\. Noen ganger må tradisjoner riktignok bort\. Eller i det minste ville det sikkert ikke skade noen om de forsvant\. Men tradisjonen er ikke alltid problemet\. Mange ganger – faktisk sannsynligvis oftest – er tradisjonen *ikke* problemet\. Problemet ligger i hjertet til dem som praktiserer tradisjonen, der det er like dødt som på en forlatt kirkegård\. Hva skjer når du synger en gregoriansk sang med hele ditt vesen innstilt på sangen? Den blir levende\! Hva skjer når du gir en bror et hellig kyss, med all helligheten og kjærligheten i deg? Det blir levende\! Hva skjer når du gjenoppliver den gamle skikken med «kjærlighetsmåltid», og praktiserer den med stor kjærlighet? Den blir levende\! La oss være varsomme med å reagere mot tradisjoner, og la oss være varsomme med å holde fast ved dem\. Kirkens tradisjoner blir det vi gjør dem til\. Gjør du det fordi du må, er det en død tradisjon\. Gjør du det fordi du vil, kan det bli en livslang, levende velsignelse\! \~ Mike Atnip