# Stol på Herren –av hele ditt hjerte TANKER FRA EN MISJONÆR Språk: nb Forfatter: Barry Grant Arcahaie, Haiti Opprinnelig utgave: The Heartbeat of The Remnant, Sommer 2019, Nummer 2 Originalsider: 8–10 Les artikkelen: Original PDF: Summer\-2019\-Remnant\.pdf [The Heartbeat of The Remnant, Sommer 2019]() Hvis vi tar et skritt tilbake og ser på vårt eget liv, kan vi ærlig si at vi stoler på Herren av hele vårt hjerte? Jeg tenker ofte på barna mine – de stoler på meg av hele sitt hjerte; de er ikke redde; de bekymrer seg ikke\. Min bønn er at jeg kan stole på min himmelske Far på samme måte\. Her på Haiti er det mange som drives av frykt\. De frykter morgendagens usikkerhet\. De frykter om de vil finne mat, arbeid og klær\. Det er det motsatte av å stole på Gud\. I vestlig kultur frykter folk ikke slike ting\. Mat og klær er lette å få tak i, det finnes mange jobber, og medisinsk hjelp er bare en telefonsamtale til 911 unna\. De fattige her på Haiti sier at det ville være lettere å stole på Gud hvis de var i Amerika, men er det virkelig slik? Selv om svært få i Amerika frykter at de ikke skal ha nok å spise, er det mange som frykter om andre mennesker vil akseptere dem\. Noen frykter kanskje om de vil ha nok penger å leve for, men mange frykter døden\. Uansett hva vi frykter, er det å stole på Gud svaret\. La oss se på Davids liv\. David var en ung gutt\. Da de eldre brødrene hans dro ut i krig, gikk unge David ut for å gjete farens sauer\. På slagmarken var det en kjempe i filisterhæren som het Goliat\. Han utfordret israelittene og sa at hvis én mann kom ut og kjempet mot ham, skulle hæren til den som vant, herske over den andre siden\. I 1\. Samuelsbok 17:10–11 leser vi at Goliat sa: *…Jeg håner Israels hær i dag\. Send meg en mann, så vi kan kjempe sammen\. Da Saul og hele Israel hørte filisterens ord, ble de forferdet og svært redde\.* Senere leser vi at Isai, Davids far, sendte ham til slagmarken for å bringe mat til de eldre brødrene hans\. David kom til slagmarken og hørte Goliat si de samme ordene\. Da David så at alle Israels menn var redde, forsto han det ikke\. Hvorfor var Guds folk redde for denne uomskårne filisteren? Selv om David var ung, var han ingen nybegynner når det gjaldt å sette sin lit til Gud\. Mens han passet farens sauer, snakket han sannsynligvis mye med Gud og ba ham om hjelp til å passe på sauene\. En dag kom en bjørn for å angripe sauene, og David drepte bjørnen\. En annen dag kom en løve for å ta noen av sauene\. Igjen møtte den Gud\-stolende, fryktløse unggutten trusselen og drepte løven\. Nå, stilt overfor en tilsynelatende større trussel, spør David ganske enkelt: *…hvem er denne uomskårne filisteren, siden han håner den levende Guds hær? –1 Sam 17:26\.* David gikk til kong Saul og sa: *Jeg …vil gå og kjempe mot denne filisteren –1 Sam 17:32\.* Nok en gang satte David sin lit til Gud\. Han tok fem glatte steiner, løp ut for å møte kjempen og drepte ham\. Da folket så denne plutselige vendingen, undret de seg\. Ifølge Salme 20:7 er det ikke *Herren vår Gud* vi setter vår lit til når vi stoler på hester og vogner\. I Matteus 21:21 sier Bibelen at vi med tro kan flytte fjell\. Her på Haiti har jeg befunnet meg i vanskelige situasjoner der Gud er min eneste utvei\. Når jeg har vært nødt til å stole på Gud, har jeg oppdaget at han fortsatt gjør mirakler\. Akkurat som David med løven, bjørnen og kjempen kan også vi lære at det å stole på Gud av hele vårt hjerte er den beste veien, ikke bare en siste utvei\. Når vi først og fremst stoler på Herren, viser vi verden noe fantastisk – at denne Gud vi tjener, lever, og at han er virkelig\. Her på Haiti bodde det en mann i en hytte oppe i fjellene sammen med kona si og de tre små barna deres\. Men det var et problem – han var dødssyk\. En dag fikk han høre om en misjonær som ofte reiste gjennom fjellene\. Jeg fikk en beskjed fra ham om at han nesten var døende, og at han trengte at jeg kom og ba for ham\. Jeg dro raskt opp til hjemmet hans\. Jeg ble slått av hvor dårlig han var\. Han veide sannsynligvis ikke stort mer enn 70 pund\. Kona hans fortalte meg at han hadde ligget i sengen i over et år\. Han kunne ikke snakke, bare hviske med dype, smertefulle åndedrag\. Vi brukte ganske lang tid på å snakke om livet hans, synden hans og framtiden hans\. Han fortalte meg at hvis Gud ville helbrede ham, skulle han tjene ham og stole på ham resten av livet\. Jeg trodde han mente det, men jeg var likevel redd\. Jeg begynte å be, men det var slett ikke en kraftfull bønn full av tro\. Det var snarere et svakt, ydmykt rop\. Da jeg dro hjem, og gjennom hele den natten, var han alt jeg kunne tenke på\. Djevelen begynte angrepet sitt\. Jeg hadde mange forvirrende og urovekkende tanker: «Gjorde du alt du kunne? Hva om han dør? Hvorfor tok du ham ikke med til sykehuset?» Jeg gikk til Gud i bønn\. «Å Gud», ba jeg, «denne mannen ønsket forbønn\. Han ba ikke om et sykehus; han ba ikke om medisiner\. Vær så snill, Gud, helbred denne mannen\. Hvis han dør, hva skal jeg gjøre neste gang? Å Far, hvis ikke for hans skyld, så vær så snill, helbred ham for min skyld\. Jeg trenger at du gjør det, Far\.» Jeg ba slik jeg aldri hadde bedt før, og så ga Gud meg fred\. Neste morgen skyndte jeg meg opp fjellet til hjemmet hans, men han var ikke der\. «Nei, Herre\!» tenkte jeg\. Jeg skyndte meg omkring og stakk hodet inn i en annen hytte\. Det jeg så, overveldet meg\. Han satt der med et stort smil om munnen\. Kona hans sa at han hadde arbeidet i hagen den morgenen\. Om og om igjen sa hun: «Gud har helbredet ham\! Gud har helbredet ham\!» Jeg kommer aldri til å glemme følelsen jeg hadde da jeg gikk ned fjellet igjen\. Hjertet mitt svulmet av glede og takknemlighet\. «Min Gud lever\! Han kan gjøre alt\! Han er min Gud\!» Jeg takket og priste ham slik jeg aldri hadde gjort før\. «Løven» jeg hadde møtt, var død, og troen min vokste\. Djevelen vil ikke at vi skal stole på Gud, for når vi setter vår lit til Gud, gjør han store ting, og troen vår vokser\. Når vi setter vår lit til Gud, innebærer det en risiko – hva om Gud ikke griper inn? Vi kan bli flaue, eller verre – «Hva om jeg handler i tro og Gud ikke gjør noe?» Husk at det ikke er tro hvis vi vet hvordan det vil gå\. Tro er å være lydig og tro på Guds ord når vi ikke vet hvordan det vil gå\. Hvis Gud ikke hadde hjulpet David, ville Goliat helt sikkert ha drept ham\. Det var Daniels tro som fikk ham til å fortsette å be til Gud, selv om han visste at en løvehule ventet ham\. Sjadrak, Mesjak og Abed\-Nego hadde så stor tro på Gud at de sa til kongen at selv om Gud valgte ikke å redde dem fra ilden, ville de likevel *…ikke tjene gudene dine eller tilbe gullbildet som du har reist –Dan 3:18\.* Så var det Gideon og de tre hundre mennene hans\. Listen over gudfryktige menn som satte livet på spill for å bevise at deres Gud lever, er lang\. Når vi går ut i tro og stoler på vår Gud, skjer det alltid noe \(noen ganger nå, andre ganger senere; noen ganger på en måte som gir mening, andre ganger på en måte som virker helt meningsløs sett med jordiske øyne\)\. Likevel handler Gud, og troen vår vokser\. Når vi virkelig tror på Gud, vil vi stole på ham\. Da blir det mye lettere å dele evangeliet med andre\. Akkurat som Josva ikke hadde en flåte med bulldosere stående klare ved Jeriko, trenger heller ikke vi noen reserveplan når vi stoler på Gud\. Det er sant at de store intellektuelle evnene og den økonomiske støtten fra mange i Amerika og andre moderne land har erstattet Gud\. Det går an å gjøre de fleste praktiske ting uten Gud\. Faktisk sier de fleste at det ikke er sunn fornuft å stole på Gud\. Hvis du ber over et sykt barn, er det ikke sunn fornuft\. Hvis du avslår en godt betalt jobb fordi du ikke tror det er Guds vilje, er det ikke sunn fornuft\. Hvis du selger eiendelene dine og gir til de fattige, er det ikke sunn fornuft\. Disse menneskene har rett – det å stole på Gud er ikke sunn fornuft\. Å marsjere rundt en mur sju ganger i tro på at den vil falle, er ikke sunn fornuft\. Det er heller ikke sunn fornuft å gå i kamp med bare 300 menn mot en stor hær som var *så tallrik som gresshopper*\. Det meste som Gud\-stolende kristne gjør, gir ikke mening, men det viser verden at de virkelig setter sin lit til Gud, og det er det som vil snu verden på hodet igjen, i dag\. Jeg husker en dag svært godt\. Jeg var borte hjemmefra da jeg fikk en telefon fra kona mi\. Hun ba meg komme raskt hjem – det var en nødsituasjon\! Den to år gamle sønnen vår hadde blitt stukket av bier\. Jeg skyndte meg hjem og så at nabolaget var i kaos\. Folk løp rundt overalt\. Jeg fant kona mi og sønnen vår hjemme hos naboen, en lokal pastor\. Sønnen min lå i armene til kona mi, som fortalte meg at han hadde blitt stukket flere hundre ganger\. Pastoren så alvorlig på meg og sa at hvis jeg ikke fikk gutten til sykehuset med en gang, ville han helt sikkert dø\. Jeg husker at jeg tenkte én ting – Gud kan helbrede\! Jeg løftet opp sønnen min, tok ham med over gata hjem til oss og ba\. Det tok ikke lang tid før han begynte å komme seg – allerede neste dag var han ute og lekte igjen\. Mange her på Haiti tar de syke med til heksedoktoren, og han helbreder dem\. Det er slik det går\. Hvor mye mer kan ikke vår Gud gjøre\! Vær så snill å ikke misforstå meg\. Jeg sier ikke at vi ikke skal gå til legen eller på sykehuset; jeg prøver heller å understreke at vi skal sette vår lit til Gud\. For mange år siden bestemte jeg meg for å ta en deltidsjobb med å selge kniver\. Jeg skulle ta med meg disse knivene og reise fra hus til hus\. Jeg var ikke interessert i kniver, men prøvde bare å tjene litt ekstra penger\. Jeg var en elendig knivselger\. Uansett hvor jeg dro, sa alle nei\. En dag tok sjefen meg med inn på kontoret sitt\. Han fortalte at han hadde lagt merke til at jeg ikke solgte noen kniver, og skjønte at han hadde glemt å vise meg hvordan knivene fungerte\. Så satt vi der på kontoret hans mens han snakket om hver kniv\. Han hadde en liten bunke kjøkkenredskaper av et annet merke, kjent for kvaliteten sin, som han brukte til sammenligning\. Først holdt han opp en liten lærbit og ba meg skjære den i to med en av «de andre» knivene\. Jeg sagde lett gjennom lærbiten\. Så ba han meg bruke en av knivene hans og gjøre det samme\. Den nye kniven skar gjennom læret som om det ikke var der\! Jeg ble virkelig forbløffet\. Så tok han opp en penny og ba meg klippe den i to med «de andre» saksene\. Jeg prøvde, men klarte det ikke; de ville rett og slett ikke klippe den\. Så ba han meg gjøre det samme med saksen hans\. Den klippet lett gjennom pennyen, og igjen ble jeg imponert over produktet\. Han sa at jeg nå visste at disse knivene var de beste, og at jeg fra nå av burde kunne selge dem\. Han hadde rett\. Jeg begynte å selge kniver overalt hvor jeg dro\! Jeg husker til og med at jeg gikk inn i en dårlig vedlikeholdt campingvogn uten store forhåpninger om at de ville kjøpe\. Overraskende nok kjøpte de kniver for over 3 000 dollar\. Grunnen til at jeg begynte å få salg, er åpenbar – jeg trodde på produktet mitt\. På samme måte vil vi være frimodige hvis vi setter vår lit til Gud\. I en tid da de fleste som bekjenner seg som kristne, skammer seg over Gud og over å stå opp for sannheten, kan vi være et klart og skinnende lys\. Vi kan være et folk som går ut i verden og ut i lokalsamfunnene våre med et evangelium vi virkelig tror på\! Når vi gjør det, vil verden se det og reagere\. Mange søker; de leter etter svar\. Når noen spør oss hvorfor vi gjør det vi gjør, eller går med det vi går med, hva svarer vi da? Svarer vi med frimodighet? Har vi et bibelvers klart? Eller blir vi flaue og skulle ønske vi kunne krype ned i et hull? Hvis verden kunne se at vi er trygge på vår Gud, og at vi adlyder ham med begeistring, ville det være et kraftfullt vitnesbyrd\. Jeg husker at jeg reiste gjennom flyplassen sammen med en liten gruppe\. Mens vi sto i kø, overhørte jeg en kvinne spørre en av de ugifte søstrene i gruppen vår hvorfor hun hadde den «tingen» på hodet\. Jeg gledet meg til å lytte uten at noen merket det, og jeg frydet meg da jeg hørte svaret hennes\. «Har du noen gang lest 1\. Korinterbrev 11? Der står det at kvinner skal dekke hodet\. Det er et tegn på underordning\.» Kvinnen ble sjokkert over svaret hennes og sa at hun aldri hadde hørt det før, og at faren hennes var pastor\. De fortsatte en svært interessant samtale, som endte med at kvinnen ønsket å dra hjem og studere Bibelen sin\. Et traktat kan gjøre mye godt, og det samme kan en kraftfull preken eller en trykt artikkel, men det denne verden leter etter, er noen som setter all sin lit til Gud\! De vil «se noe som virker», og hvorfor ikke? Vår Gud vil bruke oss til å vise sin makt\. Hver og en av oss ønsker sikkert å bli brukt av Gud\. Det kan vi\. Hver og en av oss kan det\. Svaret er å *stole på HERREN av hele ditt hjerte, og ikke støtte deg til din egen innsikt –Ordsp 3:5\.*