# Gud ville ikke la meg gå INSPIRASJONER FOR UNGDOM Språk: nb Forfatter: by Sheldon Bower Sugarcreek, OH Opprinnelig utgave: The Heartbeat of the Remnant, Vinter 2022, Nummer 4 Originalsider: 17–19 Les artikkelen: Original PDF: Winter\-2022\-Remnant\-web\.pdf [The Heartbeat of the Remnant, Vinter 2022]() Jeg vokste opp i samme kirkesammenheng som foreldrene mine var født og oppvokst i\. Men da jeg var rundt ti år, begynte foreldrene mine å bekymre seg for hvilken retning de unge tok, og de ønsket noe annet for barna sine\. Så foreldrene mine tok kontakt med en kirke i en annen delstat, som hjalp dem å få forbindelse med en liten menighet som lå nær der vi bodde\. Jeg var et stille, viljesterkt barn og var i ferd med å bli en opprørsk tenåring\. Foreldrene mine gjorde alt de kunne tenke seg for å nå meg på den tiden\. Ett av tiltakene var å flytte til denne nye kirken, fordi den hadde et mer gudfryktig ungdomsmiljø\. Jeg hadde vanskelig for denne forandringen\. I den gamle kirken hadde jeg venner som var på samme bølgelengde som meg og støttet meg i mine opprørske måter, men i den nye kirken var jeg mer «skurken» og passet ikke inn med de andre unge\. Etter hvert som tiden gikk, løste den kirken seg opp, og foreldrene mine bestemte seg for å flytte til en annen stat, nærmere en mer stabil menighet\. Så da jeg var 14, tilbrakte vi vår første natt i en annen stat, i et annet hus, i en annen gate og med nye naboer\. Vi handlet i en annen by og gikk i en annen kirke, med folk jeg knapt kjente\. Jeg likte ikke forandring\. Jeg syntes det var vanskelig å møte nye mennesker og få nye venner\. Jeg slet sterkt med alle disse endringene, så jeg giddet aldri å forsøke å bli med og være en aktiv del av vårt nye liv\. I stedet bygde jeg sakte vegger rundt livet og hjertet mitt, samtidig som jeg ble kaldere og mer opprørsk\. Etter hvert som jeg ble eldre og hardere, prøvde foreldrene mine å hjelpe meg, men jeg ville ingenting ha med det å gjøre\. Til slutt fikk jeg jobb og ble introdusert for countrymusikk og andre verdslige ting\. Siden jeg likte å arbeide, kastet jeg meg over det og jobbet lange timer\. På den måten trengte jeg ikke å være rundt familien eller kirkefolk, og jeg trengte ikke delta i kirkens aktiviteter\. Dermed trakk jeg meg mer og mer unna og ble isolert fra de rundt meg\. Kirkefolket visste ikke hvordan de skulle forholde seg til meg; de fleste lot meg være i fred\. Innerst inne lengtet jeg desperat etter kjærlighet og aksept fra familien og kirken\. Dette førte meg nedover i en spiral\. Jeg fortsatte å stappe ned følelsene mine og bygge en mur rundt meg, samtidig som hjertet mitt ble hardere\. Etter hvert trakk jeg meg mer og mer tilbake fra familien og kirken\. Jeg følte meg mer og mer som en sosial outsider som ingen visste hva de skulle gjøre med\. Jeg bestemte meg for at jeg skulle rømme og leve mitt eget liv\. På en eller annen måte fikk foreldrene mine nys om denne ideen og prøvde alt de visste for å hjelpe meg, men jeg motsatte meg det\. Når jeg ser tilbake, vet jeg uten tvil at de gjorde det av kjærlighet og omsorg, men det var stor mangel i forholdet vårt\. Dermed fortsatte jeg å bli hardere og kaldere\. Sommeren jeg var 17, kom en besøksforkynner \(«Mike»\) og hans familie til kirken vår for møter\. Jeg kjente dem fra år tidligere, og på en eller annen måte begynte hjertet mitt å mykne og åpne seg gjennom samhandlingen vår under møtene\. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor, men av en eller annen grunn bestemte jeg meg for at jeg ville tilbringe vinteren hos dem\. Så foreldrene mine tok kontakt med dem, og det ble besluttet at jeg kunne bli hos dem i noen måneder\. Planen min var å være borte i noen måneder og så komme hjem igjen når jeg nesten var 18\. Når jeg var 18, planla jeg å flytte hjemmefra og gjøre som jeg ville\. Jeg var sikker på at ingen kunne stoppe meg fordi jeg da ville være myndig\. Men Gud hadde åpenbart andre planer\.\.\. På en eller annen måte overtalte «Mike» meg til å bli med på en uke med møter i en annen stat\. Mens vi var der, husker jeg ikke at overbevisningen var sterkere enn andre ganger\. Men en kveld etter møtet spurte han meg om jeg ville bli kristen og få mine synder tilgitt\. Jeg husker ikke hva jeg svarte, men vi snakket en stund\. Han tok meg igjennom Bibelen og hjalp meg å se hva Gud sier om alt dette; så ba vi\. Da vi reiste oss etter bønn, kan jeg ikke si at noe dramatisk skjedde, men det var definitivt natten jeg fant frelse\! Den kvelden forandret noe seg i hjertet mitt\. Jeg visste at jeg nå ville gjøre ting på Guds måte\. Jeg visste at mitt endelige mål i livet var å løpe løpet godt og å avslutte seirende\. Det er det som har hjulpet meg gjennom årene\. Den 31\. juli 2011 ble jeg døpt etter å ha bekjent min tro\. De neste årene var definitivt ikke lette\. Jeg vil til og med si at det til tider syntes å være vanskeligere enn årene før omvendelsen\. Av respekt for andre føler jeg at jeg ikke kan dele alt som har skjedd gjennom årene, men jeg vil prøve å dele flere hovedpunkter\. Du kan tenke deg at med veggene jeg hadde bygget rundt meg og den tryggheten jeg hadde funnet i dette, var årene etter omvendelsen fulle av oppturer og nedturer mens jeg prøvde å lære meg å forholde meg til andre troende og mennesker generelt på nytt\. Selv om jeg hadde vendt meg til Gud for tilgivelse for mine synder og hadde viet mitt liv til å følge Ham, hadde jeg mange gamle vaner i måten jeg forholdt meg til andre på som fortsatt måtte helliggjøres\. Ting hjemme fortsatte å bli bedre, men det var fortsatt rom for fremgang, noe som la til stresset\. Etter hvert som årene gikk, steg stressnivået mitt\. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med det, så jeg tok til å innta høye doser NoDoz® sammen med en energidrikk før jeg gikk til sengs for å prøve å få nervene til å slappe av slik at jeg kunne sove \(prøv ikke dette hjemme, det er farlig\)\. Neste dag stod jeg opp og møtte det hele igjen\. Ett år slet jeg mesteparten av året med tanker om at jeg ikke ønsket å fortsette livet\. I denne tiden hadde jeg en svært nær venn som oppmuntret meg mye\. Jeg tror den jevnlige kontakten jeg hadde med denne nære vennen, andres bønner og Guds trofasthet, alt virket sammen og holdt meg fra å gjøre noe jeg senere ville angre på\. Jeg hadde en annen nær venn som også hadde vært gjennom mye, men som syntes å finne Guds svar på livets kamper\. Vi dro ut og spiste og tilbrakte tid sammen og snakket om livets kamper\. Jeg husker ganger jeg forlot bilen hans og tårer rant nedover ansiktet hans fordi han ikke var sikker på om jeg ville klare meg\. Så dro han til misjonsfeltet i to år for å undervise i engelsk\. Jeg er ikke sikker på hva som skjedde i livet hans, men en dag fikk vi beskjed om at han var savnet\. Etter hvert hørte vi fra ham; han var i orden og bodde igjen i USA\. Hjertet mitt revnet… En av de få vennene jeg hadde, hadde nå vendt ryggen til det han en gang trodde på og det han en gang prøvde å overbevise meg om\. Likevel var jeg fortsatt her og slet… Hvorfor ikke bare gi opp kampen…? Hvorfor ikke bare leve det lette livet…? Etter hvert fortsatte jeg å lengte etter kjærlighet og aksept\. Til tider virket kampen, smerten og lengselen nesten ubærelig\. Men jeg visste innerst inne at å gi opp ikke var det jeg ønsket\. Det ville ikke gi det endelige resultatet jeg ville ha\. En gang til, gjennom oppmuntring og jevnlig kontakt med min nære venn, andres bønner og Guds trofasthet, fortsatte jeg å kjempe videre\. En annen ung mann begynte å interessere seg for livet mitt, og vi ble etter hvert nære venner\. Han og hans kone var en stor oppmuntring for meg\. Så, på grunn av noen uenigheter med kirken, ble de misfornøyde og forlot menigheten\. De kastet til side mye av det de en gang hadde stått for\. Så her var jeg igjen med en nær venn som hadde vendt ryggen til det han en gang sto for\. Hva er vitsen? Hvorfor må livet være så vanskelig? Kanskje jeg også burde gi opp… Men jeg ønsket ikke å forkaste Gud fullstendig\. Kanskje jeg kunne finne en kirke som var mindre streng\. Igjen kom jeg til sans og samling og innså at det ikke egentlig var det jeg ønsket\. Den retningen ville ikke føre meg dit jeg ønsket å gå\. Så nok en gang, gjennom oppmuntring og jevnlig kontakt med min nære venn, andres bønner og Guds trofasthet, fortsatte jeg å presse på\. Den gangen var det tøft, men når jeg ser tilbake, ser jeg at jeg har lært mye gjennom alt jeg har vært gjennom\. Høsten 2015 dro jeg til delstaten Washington på grunn av en arbeidsmulighet\. Da jeg dro, foregikk det ting i hjemmekirken som jeg slet med\. På grunn av alt stresset jeg sto overfor, følte jeg meg ganske motløs med hensyn til kirkeliv, kristendom og livet generelt\. Jeg ønsket ikke å forkaste min kristendom, men jeg lurte på: «Er dette virkelig det det handler om?» «Hvorfor kan ikke folk bare komme overens?» Er dette virkelig hva Gud hadde i tankene for sitt folk? Hvis vi er «små Kristuser» som vi hevder å være, burde vi da ikke klare å være sammen? Burde vi ikke være de som er glade og fulle av liv? Jeg dro til Washington med slike tanker i hodet\. Mens jeg var der, gikk jeg i en kirke som både var bibelsk og åndelig innstilt\. Det er vanskelig å forklare alt som foregikk i mitt sinn, hjerte og liv i løpet av de seks månedene\. Men jeg dro derfra og tilbake hjem med fornyet styrke og visjon\. Vi bør være verdens lys\! Vi bør ha noe å tilby andre\! Vi burde kunne komme overens med hverandre\! Ja, vi går gjennom tøffe tider både individuelt og som kirke, men hvis vi kjemper den gode kamp for troen, hvis vi fullfører vårt løp, hvis vi bevarer troen, er det lagt opp for hver av oss en rettferdighetens krans, som Herren, den rettferdige dommer, skal gi meg den dagen: og ikke bare til meg, men også til alle dem som elsker hans åpenbaring\. Jeg har kjempet den gode kamp, jeg har fullført løpet, jeg har bevart troen: Fremover er det lagt opp for meg en rettferdighetens krans, som Herren, den rettferdige dommer, skal gi meg den dagen: og ikke bare til meg, men også til alle dem som elsker hans åpenbaring –2 Tim 4,7–8\. \* \* \* \* \* \* \* \* \* \* \* \* \* \* \* \* \* \* \* \* \* \* \* 15\. juni 2018, kl\. 16:40\. Nødetatenes pager skar gjennom den fredelige ettermiddagen da den knitrede til liv\. «En bil veltet på ‘Gingko Avenue’, mulig fastkiling,» var meldingen som ble gjentatt\. Da vi kom til stedet, satt det en ung kvinne som så ut til å være i midten av tjueårene og var åpenbart skadet\. Med blod og tårer som rant nedover ansiktet, gjentok hun disse ordene: «Jeg vil ikke dø… Jeg er ikke klar til å dø… Jeg kanskje aldri får se babyen min igjen\.» Sekundene ble til minutter mens ambulanseteamet forsøkte å roe nervene hennes\. Vi lette i den sammenraste bilen og området rundt etter den antatte savnede babyen\. Mens hun satt der, trukket av bekymringens og fryktens spor i ansiktet, hadde hun blod og tårer som rant nedover og gjentok: «Jeg kanskje aldri får se babyen min igjen… Jeg vil ikke dø… Jeg er ikke klar til å dø\.» Som førstehjelpere fant vi bare et bilsete som ikke var festet, uten tegn til en baby noe sted\. Da ambulansemannskapet spente henne fast på båren og løftet henne inn i ambulansen, fortsatte hun å gjenta: «Hvor er babyen min…? Jeg er ikke klar til å dø… Jeg vil ikke dø… Jeg kanskje aldri får se babyen min igjen\.» Da jeg forlot stedet den kvelden, med det bildet og de setningene gående rundt i hodet, ble jeg slått av to alvorlige tanker\. Hvis det var meg, mirakuløst overlevd en ulykke og sittende der ved bilen min, knapt sammenhengende, med blod som rant nedover ansiktet, hva ville jeg si? Hva ville ambulansepersonellet og redningsmannskapet huske meg for? Ville jeg være klar til å dø? Ville jeg være klar for Gud? \* \* \* \* \* \* \* \* \* \* \* \* \* \* \* \* \* \* \* \* \* \* \* Som kristne, når var sist vi hjalp noen med å forberede sjelen sin på døden? Som de som er frelst fra elendigheten og kaoset i et liv i synd \(se 1\. Kor 6,9–11\), bør vi *…være alltid rede til å gi et svar til enhver som krever av dere en grunn for det håp som er i dere, med mildhet og respekt: –1 Pet 3,15\.* Høsten 2018 åpnet Gud døren for meg til å flytte til en menighet i en annen stat hvor jeg fant stabilitet\. Det var her Gud førte en gudfryktig ung kvinne inn i livet mitt, og vi giftet oss 30\. november 2019\. Å være gift og å ha brødre som omringet meg med disippelskap, medfølelse og bønnestøtte hjalp meg å vokse i Herren på mange måter\. Det å være her har vekket i meg en fornyet visjon om å være verdens lys\. I dag er jeg takknemlig for at Gud ikke slapp taket i meg\. Mens jeg fortsatte å kjempe den åndelige kampen, gav Gud meg stadig styrke og visdom til å gjøre det neste rette\. For hver seier vokste styrken min\. *Nærm dere Gud, så skal han nærme seg dere… –Jakob 4,8\.* Jeg takker Gud for å gi meg seier og for å hjelpe meg å finne min ytterste kilde til kjærlighet, trygghet og mening—min Herre og Frelser, Jesus Kristus\. ![En fjellvandrer hjelper en annen å klatre i solnedgang]() ## Tidsskriftreferanse - [En fjellvandrer hjelper en annen å klatre i solnedgang](): AdobeStock\.com