# Profeti og endetiden KIRKEHISTORIE Språk: nb Forfatter: by Joshua Yoder Big Prairie, OH Opprinnelig utgave: The Heartbeat of the Remnant, Sommer 2023, Nummer 2 Originalsider: 4–6 Les artikkelen: Original PDF: Summer\-2023\-Remnant\-web\.pdf [The Heartbeat of the Remnant, Sommer 2023]() Jesus, ved sin himmelfart tilbake til sitt himmelske hjem, ga en siste befaling til disiplene sine, både til dem som fysisk var til stede da han forsvant inn i skyene, og til de utallige troende som skulle komme til å kjenne ham gjennom tidene\. Historien om hans liv og hans evangelium skulle forkynnes for hele verden av dem som kalte ham Herre\. Denne globale utbredelsen av Ordet skulle, i Johannes' senere syn, bli proklamert som en av forutsetningene for Jesu triumferende tilbakekomst ved tidens ende\. Johannes selv ville bli sett på som en forløper for disse endetidene, basert på Jesu ord slik de er nedskrevet av Johannes … *«Om jeg vil at han \[Johannes\] skal vente til jeg kommer, hva angår det deg? Du skal følge meg\.» Johannesevangeliet 21:22\.* De første kristne følte, forståelig nok, at Kristi gjenkomst var nært forestående, selv innen det første århundret\. Den raske utbredelsen av kristendom, den fullstendige moralske fordervelsen i den romerske kulturen, og den økende intensiteten i forfølgelsene mot dem så ut til å peke mot en rask og triumferende tilbakekomst av deres Herre\. Nå, to tusen år etter at Kristus ga dette løftet, synes hans snarlige komme like nært som det gjorde for de troende i det første århundret\. Spekulasjon om tidspunktet for hans tilbakekomst, måten det vil skje på, og de medvirkende faktorene er alltid aktuelle og kontroversielle emner\. I lys av den vedvarende, oppriktige forventningen om endetiden, hva har vi å lære om våre tolkninger av profeti fra dem som forsøkte å tyde de profetiske delene av Skriften i tidligere tider? Jesu første komme var omgitt og gjennomsyret av kanskje den mest gjenkjennelige feiltolkningen av profeti i Bibelen\. Omtrent fire hundre år med relativ stillhet fra Gud gikk forut for hans inntreden i verden i en fysisk, menneskelig kropp\. Hans fødsel ville forbli umerkelig i et samfunn som ikke bare var i desperat behov av, men også forventet, en Frelser som skulle komme\. Daniel, som skrev de ord Gud ga ham, hadde talt om en Messias som skulle komme, og hadde til og med angitt et tidspunkt da han skulle åpenbares\. Nå ulmet jødene under romersk styre, og hengte sine håp til hva de trodde ville bli en brå og triumferende utslettelse av de romerske troppene og deres innflytelse fra deres land\. For oss er det slående åpenbart at deres tolkning av profetiene ikke bare var feil, men for mange ville føre dem på villspor slik at de ikke engang gjenkjente eller anerkjente den sanne Frelser som var sendt til dem\. Men hva var det som forårsaket denne feiltolkningen? For oss synes det helt naturlig at Jesus ville fokusere på de fattige og forarmede snarere enn å gå imot en okkupasjonsstyrke\. Jødiske historikere gir et interessant, men knapt overraskende, svar på flertallets fiasko i å kjenne Kristus for den han var\. Det religiøse klimaet i Israel i det første århundret var preget av korrupsjon, bestikkelser, maktbegjær og alle de usmakelige aspektene ved en helt politisk motivert overklasse\. Prestene, en gang utvalgt av Gud til å være hans tjenere i å helliggjøre hans barn, hadde sunket til å kjøpe sine embeter, mest bemerkelsesverdig i yppersteprestens kontor, der Gud hadde fastsatt én yppersteprest til å tjene folket gjennom hele sitt liv\. På Jesu tid var imidlertid lederansvarene for Israels barn delt ut, ofte med rollebytter på ettårige perioder\. Å bli yppersteprest var et spørsmål om fødsel\. De fleste yppersteprester kom fra noen få store, innflytelsesrike og velstående familier, ettersom man ofte måtte betale for å få muligheten til dette embetet\. Det var ikke bare yppersteprestembedet som var korrupt; de fleste nivåer av fremtredende åndelig lederskap var besatt av de rike elitene som hadde forbindelsene og formuen som krevdes for å bli plassert i viktige roller blant jødene\. Denne usmakelige bakgrunnen gir enda større klarhet i Jesu følelser overfor sine tids religiøse ledere\. Disse bedragerne holdt ikke sine prestelige posisjoner for å tjene hans Far; de holdt dem for egen vinning, forvandlet tempelet til et marked, og holdt de vanlige folkene som gisler gjennom sine stridigheter om lovens små detaljer\. Lite overraskende søkte disse lederne en Messias som ville passe deres mål, deres idealer og deres moral, snarere enn en som ville irettesette og formane dem for deres hykleri, grådighet og egoistiske ambisjon\. Deres syn på profetiene hadde blitt så forvrengt og korrumpert av deres livsstil at ikke engang et mirakel som en oppstandelse kunne få dem til å se Kristi kraft som kommet fra Gud\. Denne misforståtte forventningen om en seirende kommandant, som skulle ri inn over deres politiske fiender på en krigshest, ble også tilpasset den vanlige jøden\. Århundrer med kamp for bare friheten til å tilbe, som i saken med makkabeerne og grekerne, hadde dypt preget en nasjonalfølelse i det kollektive sinn hos det jødiske folket\. De som flest hadde tatt del i dette, var også de som fikk mest ut av dette systemet med eksklusiv tilgang til Gud og hans løfter\. For dem som ble undertrykt av de strenge og ofte menneskeskapte lovene i det jødiske samfunnet, var en Gud av fred og kjærlighet som ville samle verdens trengende til seg mer velkommen enn en Frelser som simpelthen ville innsette en ny jordisk regjering for å herske over de fattige, undertrykke enker og belønne de ugudelige\. Dette var ikke siste gang et undertrykt folk ble villedet, idet romersk styre ville vitne en ny stor bommert i det kollektive folks tolkninger av Guds hensikter\. Denne gangen ble Jesu lære og disiplene hans sine ord misforstått for å passe det skiftende politiske og religiøse landskapet i det fjerde århundres Roma\. Året var 306, og Diokletian, en av de mest brutale forfølgerne av kristne i Romerriket, hadde abdisert fra sin posisjon som keiser\. I hans kjølvann stod tre utfordrere for tronen\. En av dem som kjempet om makten var en ung general, erfaren i politikk og maktbegjærlig\. Hans navn var Konstantin, sønn av en fremtredende romersk offiser og en beskjeden gresk kristen, Helena\. Fra ung alder fulgte Konstantin i sin fars fotspor, kjempet gjennom riket og steg til graden general\. Nå, på felttog i Britannia, vendte han blikket mot den ultimate premien for en romersk politiker, tittelen keiser og selve tronen\. Konstantins krav til tronen gikk gjennom hans far\. Diokletian hadde under sitt styre utnevnt ekstra keisere for å hjelpe med å styre riket\. Konstantins far var en av disse, og til tross for at han bare var utnevnt til stillingen, var det ventet at hans status som keiser ville gå videre til hans sønn\. Saker var likevel ikke så enkle som en ren overføring av titler\. Konstantins opptreden var blodig, men hans grep om makten ble etablert, inntil han sto igjen som den eneste utfordreren til tronen\. Scenen var satt\. Han opphevet raskt Diokletians harde dekreter, legaliserte kristendommen og fjernet den forfølgelsen som hadde jevnet kirker, splittet familier og forfulgt biskoper og annet kirkepersonell\. Nærmest over natten ble en hittil ukjent fred gitt til disse forfulgte troende\. Endringene Konstantin innførte stanset imidlertid ikke ved bare å legalisere kristendommen\. Hans sympatier gikk dypere, og han foretok ytterligere grep for å legitimere den ikke bare som en akseptert religion, men som statens religion\. For kristne som hungrende ventet Kristi gjenkomst, virket dette nesten utrolig\. I løpet av noen få år hadde myndighetene gått fra å korsfeste, halshugge og torturere dem til å holde dem frem som eksempler for resten av riket\. Velviljen synes å ha påvirket klarheten i hvordan de oppfattet verdens tilsynelatende forsoning med kirken\. Ikke bare ville de akseptere en posisjon av makt i riket, men de ville også akseptere Konstantin som en velgjører og beskytter av selve kirken\. I deres sinn var Herrens dag kommet, og Konstantin var jernstaven med hvilken Gud skulle regjere\. Og regjere gjorde han\. Kirkens kurs ble snart påvirket av denne nye og ytre innflytelsen\. Konstantin satt med i møter mellom biskopene, selv om han på den tiden verken var døpt eller engang søkte dåp\. Kirkens nye posisjon som et statens redskap førte til splittelser, interne stridigheter og konflikt på alle kanter\. Det fantes en rest, men mesteparten av kirken ville falle under innflytelse av en mann motivert av sult etter makt, rikdom og innflytelse\. Konstantin ble døpt før sin død, noe som ytterligere ga ham troverdighet i øynene til en viltfarende kirke\. Nå løsrevet fra sin opprinnelige identitet som sauer i denne verden, ville de kommende århundrene se «kristne» bli rovlystne ulver, ødelegge, drepe og forderve\. I en sak som mer nylig angår oss som anabaptister, gir historien om de beryktede Münsteristene oss et ytterligere eksempel på farene ved å feiltolke profetier, særlig profetiene om Kristi annet komme\. En av de store ulempene ved en sterkt forfulgt gruppe er en tendens til mangel på stabilitet, noe som ses i de varierende trosoppfatningene utviklet av anabaptistgrupper i bevegelsens første femti år\. Forfølgelse fratok en menighet deres ledere, som ofte var de mest målrettede av myndighetene\. En fraværende eldste betydde mindre undervisning, som igjen førte til større vansker med ledelse og korrigerende doktrine\. Selv de mest oppriktige og sammenknyttede grupper kunne falle inn i feil utviklet på grunn av mangel på lederskap som kunne bringe bibelsk klarhet og balansere brorskapet\. Situasjonen i Nederland var av en ganske ustabil art mot 1530\-årene\. Gjennom landet forble den katolske kirke den dominerende religionen, og holdt fast ved sin makt gjennom hensynsløse utøvelser av fysisk makt, ofte rettet mot de protestantiske menighetenes minoritet\. Dette fokuset på å kvele protestantisk innflytelse var i dette tilfellet stundom vellykket, med at de fleste av deres grupper ble oppløst og reintegrert i den katolske kirke eller andre grupper\. En av gruppene som var på mottakersiden av denne mindre diasporaen, var den gryende nederlandske anabaptistkirken\. For de protestantene som fortsatt nektet å slutte seg til katolikkene, ble anabaptistene ofte deres valg av kirke, og deres rekker vokste raskt\. Dette hadde en dyp effekt på den lokale formen for anabaptisme, som uten tvil var lidenskapelig, men ganske utsatt for kaos og opprør\. Innen 1534 nådde spenningene fra denne tilstrømningen av nye troende et bristepunkt, og den nederlandske anabaptistkirken delte seg i to hovedfraksjoner\. Den første, ledet av brødrene Philips, Dirk og Obbe, holdt seg til Det nye testamentes lære om separasjon mellom kirke og stat, så vel som ikke\-motstand\. Dette ville bli Menno Simmons’ kirke, og roten til dagens mennonittiske kirker\. Den andre fraksjonen holdt fast ved mer radikale overbevisninger, ledet av Jan Matthysz og Jan fra Leiden\. Disse to mennene ble stadig mer fanatiske i sine syn på Kristi tilbakekomst, og trodde at de selv ville være sentrale skikkelser, instrumentelle i et rike Gud ville etablere på jorden\. Samtidig brygget det sosial uro, som utløste seg i byen Münster, i det nordvestlige Tyskland, hvor de vanlige folkene reiste seg, styrtet byens styre og jaget deres katolske biskop\. De to Janene handlet raskt, tok kontakt med byens nye ledere, og vant dem etter hvert over til sine synspunkter\. De to Janene flyttet til Münster tidlig i 1534, og begynte å sende ut profeter og budbringere som kalte alle «anabaptister» til å samles i denne «Nye Jerusalem»\. Uroen i området gjorde budskapet deres desto mer appellerende, og tusener strømmet inn i byen, fast besluttet på å være en del av denne apokalyptiske gjenkomsten av Kristus\. Det var, faktisk, en apokalyptisk gjenkomst i horisonten, men ikke Kristi tilbakekomst\. Denne kom i form av den utviste katolske biskopen, som raskt satte byen under beleiring\. Hans hær ble værende der i atten måneder\. Inne i byen forlot Jan Matthysz, som forkynte at han hadde fått et syn om byens befrielse, byens murer for å marsjere utenfor og proklamere en hurtig overgivelse av fienden i hans hender\. Hans syn sviktet ham imidlertid, idet han raskt ble fanget av fienden, halshugd og hans hode satt på en stake foran Münsters porter\. Innendørs tok Jan fra Leiden ledelsen, ignorerte hungeren, døden og kaoset som nå raste innenfor de beleirede murene\. I stedet begynte han å fremme polygami, forsvare det med henvisning til Det gamle testamente, drepte minst én kvinne som nektet å gifte seg med ham, og hadde på ett tidspunkt seksten koner\. Denne avskyeligheten førte snart til dens nødvendige slutt da byen ble tatt, med et massivt slakt som ble utført mot dens innbyggere\. Lederne, med Jan fra Leiden som den mest fremtredende, ble fanget, torturert og drept\. Kroppene deres ble hengt i jernbur på tårnet til St\. Lamberts kirke, den katolske kirken i Münster\. Den dag i dag henger burene fortsatt, en dyster påminnelse om stoltheten og forhastetheten hos de to Janene, fast bestemte på å se sin endetidstolkning oppfylt\. I alle disse tre eksemplene ble profetien i Guds Ord forvrengt til resultater som førte langt bort fra Guds vilje for hans barn\. For jødene fikk det dem til å miste Messias, ute av stand til å kjenne igjen det største løftet Gud hadde gitt dem\. De fjerdeårhundrekristne, som slet under Diokletians forferdelige forfølgelser, aksepterte Konstantin som en befrier og så ham som en oppfyllelse av Guds dom over verdens riker\. I stedet for fred sank de ned i en gudløshet verre enn paganerne rundt dem, idet den katolske kirke vandret inn i synder mer forferdelige enn selv deres hedenske samfunn\. Til slutt førte de forvirrede syner og tolkninger hos Münsteristene på 1500\-tallet dem til en grusom skjebne, og skitnet til navnet til den sanne kirke\. Hva har vi å lære av disse alvorlige feilene fra dem som var før oss? I vår tid virker enden nært forestående, og vi er omringet av dem som vil ha oss til å tro at vi virkelig er de siste kristne\. Lukas har nedskrevet Jesu instruksjoner om dette punktet: *«Det skal komme dager da dere ønsker å se én av Menneskesønnens dager, men dere skal ikke få se det\. Og de skal si til dere: Se her\! eller: Se der\! Gå ikke ut og følg dem\.» Lukas 17:22\-23\.* Her er instrukser for vår oppførsel i de siste dager\. La oss ikke løpe etter ryktene om endetiden, men la oss være lydige mot vår Herres siste formaning—at vi sprer Guds Ord og evangeliet om hans Sønn, Jesus, over hele verden … *«Og da skal evangeliet om riket bli forkynt i hele verden til et vitnesbyrd for alle folkeslag\. Og da skal enden komme\.» Matteus 24:14\.*