# Kirkens integritet NAZI\-TYSKLAND OG MENNONITTENE KIRKEHISTORIE Språk: nb Forfatter: by Joshua Yoder Big Prairie, OH Opprinnelig utgave: The Heartbeat of the Remnant, Høst 2022, Nummer 3 Originalsider: 6–7 Les artikkelen: Original PDF: Fall\-2022\-Remnant\.pdf [The Heartbeat of the Remnant, Høst 2022]() *Dere er jordens salt\. Men hvis saltet mister sin kraft, hva skal det da brukes til? … – Matteus 5:13\.* Man kan undre seg over hvorfor anabaptistene, de tidlige kirkefedrene, kirkehistorikerne, og særlig opphavsmannen til vår tro, Kristus selv, inntok en så kraftfull og absolutistisk holdning til at kirke og stat skulle være adskilt\. Hvorfor forkynte, skrev og advarte de så enstemmig mot enhver form for politisk engasjement fra kristnes side? Kanskje besvares dette best ved å se på konsekvensene av at kristne ignorerte disse oppriktige advarslene, forkastet sin gudsfryktige troskap og sverget troskap til et mangelfullt og i siste instans forgjeves verdslig rike\. Mennonittene i Tyskland er et særlig interessant og formaningseksempel i kristen og anabaptistisk historie — ikke bare på grunn av deres relative nærhet til vår tid — men også på grunn av deres nesten totale hengivenhet til en verdslig leder og en verdslig sak\. Hva førte dem til en så lite kristelig posisjon? En sann forståelse av deres historie må naturlig begynne med deres opprinnelse\. Mennonittene i Tyskland på 1900\-tallet stammet fra de første anabaptistgruppene, men i motsetning til våre forfedre ble de i den gamle verden i stedet for å emigrere til den nye verden\. Der førte flere faktorer dem til en unik posisjon i verdenshendelsene, en posisjon som skulle sette deres prøvelse på en global scene\. Begynnelsen av 1900\-tallet førte til første verdenskrig, som endte med Tysklands og dets alliertes nederlag\. De påfølgende fredsavtalene var utformet for å ydmyke og knekke Tyskland, ved å pålegge landet en nesten umulig krigsgjeld og begrense dets rett til å bygge opp et forsvar\. Det tyske folk følte seg, ikke overraskende, forulempet i tillegg til at de hadde tapt krigen\. Deres harme rådde, og snart kom den til uttrykk i nasjonalistiske bevegelser, den mest fremtredende av disse var Nationalsosialistiske tyske arbeiderparti \(eller nazistpartiet\)\. Partiet ble grunnlagt i 1919, og Hitler var blant dets første medlemmer\. Han overtok raskt ledelsen og tiltrakk seg tilhengere med sin «oss mot dem»\-retorikk og sterke lederskap\. Partiets vekst var beskjeden i tiåret etter grunnleggelsen\. I denne perioden formet Hitler nazistene etter sin vilje\. Hat mot de fleste ikke\-tyske \(ariske\) grupper ble et sentralt partitema, sammen med en voldsom avsky for kommunismen\. Partiet var imidlertid ikke stort nok til å være annet enn en randtale, og representerte bare en liten del av de tyske velgerne\. Betydningsløsheten varte ikke\. Den store depresjonen utløste nazistenes vei til makten\. Da det globale markedet krasjet, mistet over 2 millioner tyskere jobben\. Arbeidsløse samlet de seg rundt den karismatiske ledelsen som lovet dem arbeid, makt, å «gjøre Tyskland stort igjen»\. Hurtig agerte Hitler og la til legioner av tilhengere\. De tusenvis av nye nazimedlemmer gjorde det mulig for partiet å seriøst konkurrere i mange lokale valg, og i Tysklands parlament kunne de kontrollere nok stemmer til å påvirke politikkutformingen\. På lang sikt ga deres politiske tyngde Hitler embetet som statsminister\. Etter å ha sikret seg denne posisjonen gikk han videre for å velte den tyske regjeringen og etablerte seg selv og partiet som de ubestridte herskerne i Tyskland\. Hvorfor tiltrakk en slik mann, og en slik bevegelse, oppmerksomheten og tilbedelsen fra en kirke som bekjente mye av det samme som vi gjør? Å elske våre fiender, adskillelse fra verden og ikke\-motstand sto ikke i overensstemmelse med nazistenes budskap\. Svaret, som for de fleste avfallske kirker, fremstår best som noe som skjedde i små skritt og over tid\. I 1929 kom mennonittene under Tysklands og det raskt voksende nazistpartiets søkelys\. 13 000 russiske mennonittflyktninger strømmet til Moskva i håp om å komme seg ut av det kommuniststyrte landet\. Nazistene grep situasjonen og brukte mennonittene som antatt bevis på at ariere \(folk av tysk avstamning, som mennonittene\) ble urettferdig behandlet av resten av verden\. Dette bildet ble fremmet av statlige propagandadepartementer, som spredte skrifter, brosjyrer og til og med to enormt populære filmer, som skildret mennonittene som sterke, røde\- blodige tyskere som tappert strevde mot den urettferdige undertrykkelsen fra de russiske kommunistene\. Disse tiltakene ga flyktningene nasjonal oppmerksomhet, noe som førte til at de ble innrømmet i Tyskland\. Mens mange mennonitter kom inn i Tyskland som flyktninger og på andre måter, fantes det også blomstrende, etablerte menigheter som ble gitt samme patriotiske makeover av nazistenes propagandister\. Dessverre ønsket disse kirkene nazistenes oppmerksomhet velkommen, så langt at de sendte Hitler et brev hvor de takket ham for å være «det tyske folks frelser» og avla ham sin støtte til hans regjering\. Det er verdt å merke seg at Hitler, en mann travelt opptatt med å styre en fremvoksende stormakt, personlig svarte på dette brevet med et notat hvor han takket kirkene for deres støtte og uttrykte ønske om videre samarbeid til gagn for både nazistene og mennonittene\. Kirken svekket seg ytterligere under disse tilsynelatende gunstige relasjonene\. Et særlig sjokkerende tilfelle av mennonittisk politisk engasjement kom fra kirkene i eller rundt Danzig\. Danzig og det omkringliggende landskapet hadde lenge vært en del av det tyske riket, inntil slutten av første verdenskrig, da regionen ble skilt fra Tyskland og i realiteten ble en buffersone mellom Tyskland og Polen\. I 1939 gjorde Hitler et av sine første europeiske fremstøt ved å annektere Danzig, hvor nazistene hadde bygget partiinfluenser gjennom mesteparten av 1930\-årene\. Mennonittene i området, som bare en generasjon tidligere hadde vært tyskere, ønsket sin nye rolle i fremtidens Tyskland velkommen og ble involvert på nesten alle nivåer i nazistpartiet\. Otto Andres ble den nest\-høyest rangerte nazisten i Danzig\-området, og mange av de 6 000 troende i de omkringliggende menighetene sluttet seg til ulike nazi\-organisasjoner\. Mennene deltok ofte i de paramilitære SA og SS, mens deres koner og døtre deltok i tilsvarende kvinnegrupper\. Kirker ble mettet med aktive nazister, som til og med ble tatt inn i kirkens lederskap\. På ett tidspunkt ble fem av de syv lokale kirkene ledet av aktive partimedlemmer\. Andre verdenskrig var det siste skrittet i mennonittenes integrasjon med nazistene\. Den tyske konsentrasjonsleiren Stutthof leverte slavearbeid til mange mennonittiske bedrifter\. Mennonittiske kirker organiserte krigsinnsats, inkludert verving av sine unge menn til tjeneste i den tyske hæren\. I et særlig forvridd tilfelle var en mennonittisk lege, Johan Klassen, personlig ansvarlig for døden til mer enn hundre funksjonshemmede barn\. Kanskje det mest bekymringsfulle av denne dystre fortellingen om frafall skjer etter krigen\. Mennonittisk lederskap, som til en viss grad innså hvor dypt de hadde sunket, og som la merke til rettferdigheten som skulle komme gjennom Nürnberg\-prosessene, ristet effektivt av seg skylden\. Ved å appellere til sine mennonittiske brødre på den andre siden av havet overbeviste de dem om sin uskyld og vridde deres engasjement i naziregimet slik at de framsto som ofre\. Amerikanske mennonitter hjalp disse nå\-flyktningene på mange måter, ga all slags bistand og hindret til slutt at de fleste av dem møtte mulig fengsling eller dødsdom\. De overlevende tyske kirkene brøt etter hvert sammen eller utvandret til Amerika\. Hvis en gruppe som opprinnelig holdt tro identisk med vår kunne vandre så langt bort at de begikk barne\-drap og brukte slavearbeid, må spørsmålet stilles: «Ser vi deres villfarelse for hva den var?» Hvorfor godtok kirkene i Danzig fremskrittet fra det som, i ettertid, tydelig var en ubibelsk, ukristelig bevegelse? Årsaken til deres fall var overraskende enkel\. Mennonittene i Tyskland glemte hvem deres sanne Hersker var\. Intet jordisk rike i krig tåler troskap til fienden, og det gjør heller ikke himmelriket\. Stoltheten over deres jordiske rike, jakten på prestisje og makt, førte alle til en forutsigbar slutt\. Deres salt hadde mistet sin kraft, og det ble kastet bort og tråkket under fot\. Dette er en formaning om farene ved en ulikt hemmet sammenslåing mellom kirke og verden\. Source: anabaptisthistorians\.org/2018/02/07mennonites\-and\-the\-holocaust\-an\-introduction ![En liten hvit kirke i en fjelldal]() ## Tidsskriftreferanse - [En liten hvit kirke i en fjelldal](): Pixabay\.com