# En krønike lik vår KIRKEHISTORIE Språk: nb Forfatter: Joshua Yoder Dundee, Ohio Opprinnelig utgave: The Heartbeat of the Remnant, Vinter 2024 Originalsider: 12–13 Les artikkelen: Original PDF: Winter\-2024\-Remnant\_web\_250324\_133620\.pdf [The Heartbeat of the Remnant, Vinter 2024]() Folkene vi vanligvis omtaler som de russiske mennonittene, oppstod som en gruppe på en måte ganske lik den vi med anabaptistisk arv gjorde\. Vi sprang ut fra de samme områdene i Europa, fra mye av de samme læresetningene i tidlig anabaptisme, og har begge opplevd mange av de samme fristelsene og fallgruvene, om enn til ulike tider og på ulike steder\. Denne artikkelen vil ikke fokusere inngående på begynnelsen av de russiske mennonittene utover en kort oversikt\. Gruppen kom først inn i Russland etter påtrykk fra visekonge Potemkin, som fikk myndighet over området som i dag kalles Ukraina etter at dette området ble annektert av Russland i 1783\. Området hadde vært under hans delvise administrasjon siden 1774, og han var ivrig etter å befolke landet med utenlandske bosettere\. Innbyggerne i Novorossija, som det den gang ble kalt, var for det meste nomader og kosakker, en semi\-nomadisk gruppe som holdt til i steppene i Russland\. Mennonittene i Danzig i Polen ble først kontaktet med tilbud om land, noe som ville appellere til dem fordi de på den tiden rutinemessig ble nektet eiendomsrett som et delvis forfulgt folk\. Dette tilbudet kom i august 1786, og to brødre fra Danzig\-kirken ble sendt for å rekognosere landet og gjøre ordninger for mulig immigrasjon\. Den første immigrasjonen på 462 familier begynte i 1788, og den «gamle kolonien» ble etablert ved Chortitza\. De fikk religionsfrihet, fritak fra militærtjeneste og retten til å opprettholde egne skoler og styresett\. Mennonittene blomstret i sitt nye hjemland\. Selv om de første årene var harde, delvis fordi det først og fremst var fattigere familier og de som ikke var i kirkelig lederskap som valgte å slå seg ned i Russland, begynte gruppen snart å forvandle de golde sletter og stepper til rike jordbruksområder\. Etter hvert som kirkene vokste, vokste også deres velstand\. Denne perioden med relativ fred varte i over et århundre, helt til slutten av 1800\-tallet, da den russiske regjeringen, misfornøyd med antallet utenlandske bosetninger innen sine grenser, begynte å legge press på mange av de gruppene den hadde invitert til å bosette seg der omkring 100 år tidligere\. Mennonittene var ikke de eneste som ble mål for dette; mange grupper fra ulike nasjoner hadde etablert seg i Russland\. Tiltakene mot mennonittene omfattet press for å delta i de væpnede styrkene samt press for å forkaste det tyske språket som samfunnene hadde brukt til fordel for russisk\. Etter hvert som disse påtrykkene økte, valgte noen mennonitter å flykte landet på 1870\-tallet\. Majoriteten, derimot, som nå var ganske velstående og velstående sammenlignet med sine russiske bonde\-naboer, valgte å bli og ri stormen av\. Uvitende for dem, var en fullskala revolusjon som ville omforme Russland som land like rundt hjørnet\. I 1917 kom bolsjevikene til makten gjennom oktoberrevolusjonen, en hendelse hvor den regjerende tsaren, eller keiseren, ble avsatt og sendt i eksil, og en ny regjering ble opprettet\. En borgerkrig brøt ut, og mye av kampene raste over landene som mennonittene hadde bosatt\. Her er det nødvendig å sette inn en kort historie av ideologien til denne nye regjeringen\. Oktoberrevolusjonen og den påfølgende regjeringsforandringen ble drevet av en klassekamp\. I motsetning til Nazi\-Tyskland, hvor en person kunne bli arrestert og drept på grunn av sin rase, i Russland kunne og ville en person bli arrestert for sin klasse; for eksempel ble eiendomsbesittelse sett på som en forbrytelse mot folket, og dermed ble den rikere bondeklassen—de som oftest eide eiendom og ansatte den lavere bondeklassen—et øyeblikkelig mål i en revolusjon som påsto å ville fordele all eiendom og alle ressurser jevnt blant sine borgere\. På dette tidspunktet hadde det sterke jordbrukssamfunnet blant mennonittene forvandlet Ukraina til et kornmagasin, med vidstrakte åkre sådd med hvete utviklet spesielt av mennonittene: Turkey Red\-hvete\. Denne hardføre avlingen hadde gjort mennonittkirken ganske rik, og deres kolonier hadde vokst og blomstret til landsbyer av velstand og til tider overdådighet\. Dette må ha vært et dobbeltslag mot de fortsatt fattige bøndene i Russland\. Ikke bare var det en stor gruppe mennesker blant dem som lærte, talte og gjorde sine saker på et språk som ikke var fedrelandets, men disse menneskene var også rikere enn de fleste bønders villeste drømmer\. Det er derfor ikke overraskende at da kulakkene, den velstående bondeklassen, kom under forfølgelse fra den nye regjeringen, ble mennonittene sett på som folkets fiende\. Mens borgerkrigen raste over mennonittiske områder, ble landsbyer brent og ødelagt, folk henrettet eller jaget bort, og husdyr og korn plyndret\. Til slutt tok denne perioden med kamper slutt, men for de få som overlevde ødeleggelsen, var det ingen hvile å finne\. Med merkelappen kulakk og generelt uten mulighet til å forsvare seg, sto mennonittene overfor intens forfølgelse\. Religionsgudstjenester ble sjelden tillatt, og de jordbrukssamfunnene som hadde født Russland og mange andre ble kollektivisert og satt under statlig kontroll\. Mange av deres kirker opphørte helt å eksistere, selv om de i øst pleide å vare lenger enn de vestlige landsbyene\. Tenk deg da, for et folk vant gjennom generasjoner til gunst og velvilje fra materiell eiendom og suksess, at alle materielle goder blir revet bort\. I et historisk øyeblikks blunk blir de velstående fattige, og de favoriserte blir hatet\. Selv med en sterk kristen tro ville en slik vending i hendelser sjokkere og forvirre\. Men ytterligere prøvelser lå foran dem som holdt ut de første 25 årene av sovjetforfølgelsen\. Med minnene om det lette livet fortsatt friske, ga dagen for andre verdenskrig en unik og lokkende mulighet: fremveksten av en regjering som fremmet det tyske folkets velvære, som verdsatte de gruppene som kunne forvandle en tom prærie til en omfattende gård, som var innbitt anti\-kommunistisk—for denne tærete gruppen troende måtte dette ha virket som et gudsendt mirakel for å befri dem fra deres tyngende eksil\. Og så omfavnet de de invaderende tyskerne\. Vi lesere, som er velsignet med evnen til å se slutten av disse menneskenes valg, kan sikkert gjette godt hva sluttresultatet ble av helhjertet støtte til nazistene, men vi må huske de scenariene disse mennonittene befant seg i\.\.\. det var ikke et som ville være lett å tyde og ta stilling til hvis det skulle bedømmes etter menneskelig kunnskap\. Og slik var det at etterkommerne av de hjelpeløse troende som gav sine kropper ved stake og sverd, allierte seg med et verdslig rike som lovet å beskytte og forsørge dem\. I bytte for et evig arv håpet de at den tyske hærs makt ville vinne tilbake deres jordiske arv og rikdom, og det var i denne makt de stolte, og dannet bander av menn som kjempet side om side med tyskerne mot sine gamle naboer\. Historien avvek ikke fra sitt løp, og den tyske hæren ble etter hvert presset tilbake til sine egne grenser og så videre inn i tysk territorium\. Foran denne tilbaketrekkende hæren flyktet de som hadde sett til den for sin befrielse\. ![Et historisk fotografi av vindmøller, mennesker og husdyr]() Sovjetregjeringens grusomheter mot sine borgere er godt dokumentert i ulike verk, mest berømt i *Gulag\-arkipelet*, en bok skrevet av en russisk offiser som ble anklaget for landsforræderi\. Den forfatteren, Aleksandr Solzjenitsyn, malte et forferdelig bilde av behandlingen og eksilet av dem som hadde motsatt seg USSR\. Blant de fangede eller henrettede millioner som er beskrevet i hans verk, ligger restene av et folk som begynte som vi gjorde, opplevde velstandens smil som vi gjør, og deretter, idet de verdsatte den velstanden, mistet den på en katastrofal måte\. Vi ville gjøre klokt i å vurdere de veiene vi velger, som den vise konge i Skriftene instruerer oss, for at ikke også vi faller i jakten på velstand\. «Betrakt dine fots vei, og la alle dine stier bli faste» \(Ordspråkene 4:26\)\. ## Tidsskriftreferanse - [Et historisk fotografi av vindmøller, mennesker og husdyr](): Wiki Commons